«Oppenheimer» kan lære oss mer enn om atombombens trusler

Historien bak J. Robert Oppenheimer, mannen som for tiden portretteres på kinolerretet av Cillian Murphy i filmen Oppenheimer, har mange viktige refleksjoner og lærdommer å by på. Heksejakten som Oppenheimer ble utsatt for under den kalde krigen, er verdt å tenke over. Det er dessverre en gjentagende feil vi gjør som samfunn at vi faller for fristelsen til både å støte ut avvikere og ty til bruk av gapestokk.

Når mennesker handler som gruppe kan det gå forferdelig galt. Veien til moralsk panikk er ofte kort når stemningen blant flertallet tillater det. Mange liker å peke ut syndebukker både for stort og smått. For å sitere Michael Krohn: Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Moralsk panikk er en tilstand der samfunnet blåser opp en enkelthendelse eller noe som har foregått over tid, en person eller gruppe til en størrelse der dette utgjør en trussel mot samfunnets verdier eller interesser.

De blir da folkefiender, eller folkedjevler som sosiologen Stanley Cohen kalte det.

En anklage eller feiltolkning kan være nok, hvis det bryter med rådende oppfatninger. Små, isolerte hendelser kan bli koblet opp mot en underliggende formening om et samfunn som enten er i forfall eller under angrep. Mediene bærer ofte et særskilt ansvar for å blåse opp saker eller sette agendaen.

Prosessen mot Oppenheimer var en del av mccarthyismen, der kommunister og Sovjet-sympatisører ble luket ut som ugress. Det var liten nåde, mange mistet jobben sin og ble svartelistet. Mange på høyst urimelig grunnlag, andre var faktisk spioner. Det var paranoide tider, med god grunn, Vesten og Sovjetunionen var i en systemkamp mellom demokrati og tyranni. Likevel tok den moralske panikken overhånd.

Oppenheimer falt i unåde etter å ha lagt seg ut med Atomic Energy Commission (AEC). Blant annet var Oppenheimer motstander av å utvikle hydrogenbomben. Ledende skikkelser hos AEC iverksatte en kampanje som hevdet at han hadde forbindelser til kommunistmiljøet i USA, og at han dermed var en sovjetisk spion. Mistanken om kommunistsympatier var delvis basert på Oppenheimers tidligere tilknytning til venstreorienterte organisasjoner og personer. Blant annet hadde han gitt pengebidrag til den pro-republikanske siden under den spanske borgerkrigen.

Resultatet var at mannen, som bidro til at USA fikk ferdigstilt atombomben før både Nazi-Tyskland og Sovjetunionen gjennom Manhattan-prosjektet, mistet sikkerhetsklareringen sin i 1954. Oppenheimer måtte forsvare seg i hemmelige høringer, som nærmest var rigget. Det var et massivt fall og slutten på hans karriere.

Bidraget under krigen var ikke lenger godt nok. Noen få mennesker med makt ønsket å ta ham, og tiden han levde i tillot at det kunne skje.

Frykt for spionasje og forræderi var utbredt. Dette skapte grobunn for omfattende moralsk panikk, der folk ble dømt uten tilstrekkelig med bevis. «Fiendene» ble utstøtt av samfunnet. En mistanke kunne føre til at du mistet jobben, ble fryst ut av omgangskretsen din og ble forfulgt av myndighetene. Dette er langt mindre dramatisk enn hva som foregikk i Sovjetunionen, der avvikere ble sendt til døden i GULag over en lav sko. Det er likevel ikke et demokrati verdig.

Under høringene av Oppenheimer ble bevisbyrden snudd på hodet, og det var Oppenheimer som måtte bevise sin uskyld heller enn det motsatte. Dette står i direkte kontrast til prinsippet om «presumption of innocence» (uskyldspresumpsjon), som er fundamentalt for en rettferdig rettergang.

Nå, nesten 70 år senere, har det amerikanske energidepartementet omgjort avgjørelsen og slått fast at rettssaken var en «feilslått prosess som brøt med kommisjonens egne regler».

Hvorfor var det slik? Noen ville ta ham, og tidens zeitgeist muliggjorde at en slik prosess kunne finne sted. Mer kreves ikke for å ødelegge uskyldige menneskers karrierer og liv.

Det vi kan kalle moralsk panikk i dag, er langt mindre omfattende enn hva den var under mccarthyismen. Likevel kan enkelte stemninger i samfunnet ødelegge liv eller tære på sivilsamfunnets stabilitet. Det går på tilliten løs. Tillit til hverandre og tillit til institusjoner.

I dag er det heller på et sosialt plan at den moralske panikken kulminerer. Rettsstaten har kommet langt siden 50-tallet, den gås så grundig etter i sømmene at feil som regel blir avdekket, og etter hvert rettet opp. Det er en demokratisk styrke.

I dag ser vi heller eksempler som Metoo-bevegelsen, der mange ble, og fortsatt blir forhåndsdømt, uten sterk bevisbyrde. Nylig ble blant annet Kevin Spacey frikjent for sine anklager om seksuelle overgrep. Det er gått seks år siden vi så Spacey i en rolle sist, og han er blitt fjernet og erstattet fra flere prosjekter.

Spacey ble dømt av store deler av samfunnet for lengst, i retten er han erklært uskyldig.

Likevel er det umulig å si at Metoo-bevegelsen ikke hadde noe for seg, selv om den utviklet seg i feil retning og ble intolerant og panisk. Det var også et behov for å luke ut sovjetiske spioner under den kalde krigen, men mccarthyismen utviklet seg til å bli en gigantisk heksejakt. Som med det meste annet dreier det seg om proporsjoner, og særlig for moralsk panikk er dette tilfellet. Plutselig ser man fiender overalt.

Problemet er at det er krevende å skille mellom hva som er genuine trusler og hva som kun er heksejakter, særlig i kampens hete. Derfor burde vi også forsøke ikke å være for bombastiske. Dagens moralske panikk handler enten om å karakterisere meningsmotstandere som farlige eller som noen som jobber mot samfunnets beste interesse. Vi ser stadig eksempler på det: brunbeising av meningsmotstandere, anklager om å være klimafornektere og de som mener «woke» er roten til alt som feiler Vesten.

Også forskere som Tormod Heier og Julie Wilhelmsen har blitt beskyldt for å ha dårlige intensjoner, og å løpe Putins ærend, når de leverer deskriptive analyser. Perspektiver som forsøker å beskrive eller forstå et fenomen, er ikke nødvendigvis synet til dem som presenterer det, såfremt det som presenteres ikke er løgn og bedrag. Også her blir mange revet med, og da sitter anklagene løst.

Vi kommer nærmere sannheten med flere perspektiver, dette er også en demokratisk superkraft.