En beretning om isolasjon

Ingrid har mistet synet i voksen alder og begynner å isolere seg i sin egen leilighet. I isolasjonen prøver hun å huske hvordan verden rundt henne ser ut – om Paleet var lyseblått eller hvitt, hvordan en schæfer ser ut – men minnene blir svakere og svakere. Hennes eneste forbindelse til verden utenfor er ektemannen Morten, han prøver å overtale henne til å forlate leiligheten, møte gamle venner, være ute i byen, men Ingrid vil ikke. Det kan høres provoserende ut at noen ikke vil ut i verden, spesielt siden alle vi andre er utsultet på å komme ut og være sosiale. Møte venner og bekjente. Ta en siste utepils. Nyte de siste varme solstrålene før høstmørket overtar.

«De sier at evnen min til å se ting for meg, vil bli borte, nervene vil visne uten nye synsinntrykk … Det er det ikke noe jeg kan gjøre med. Men jeg kan bremse det, jobber jeg med det hver dag, kan jeg bremse det, holde det ved like.»

Upålitelig fortellerstemme