Rørende kjærlighetsfilm, men ingen kunstnerbiografi

Selv de minst beleste av oss har hørt Tolstoj-sitatet om at «alle lykkelige familier er like, mens ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte». Likevel er det noe trøttende med tendensen i Hollywood til å tvære og strekke ut det vanskelige privatlivet til Marilyn Monroe, Elvis og nå også Leonard Bernstein. Ingenting er liksom mer forutsigbart enn at en Bernstein-film i vår tid må handle om hans seksualitet og dragning etter yngre menn.

Men skulle vi ikke komme nærmere innpå kunstneren Leonard Bernstein? Det er tydeligvis ikke interessant nok for Bradley Cooper, som har både regien og hovedrollen i Maestro. Det eneste vi lærer om «Lenny» som musiker, er at han veiver voldsomt med armene når han dirigerer. Musikken hans inngår som bakgrunnsmusikk, men det er nesten det. Her skal ryddes plass til noe mye viktigere: hans ekteskap og utroskap.

Hvor er geniet?

Han gjør elskerne sjalu med sin utkårede Felicia Montealegre, en glamorøs filmstjerne som han gifter seg med, men kurtiserer så nesten offentlig og ganske usjenert den pene musikkskribenten Tom, som blir hans nye flamme. Bernstein må forklare seg for kona gjentatte ganger, og for datteren. Noe av dette er godt laget, for eksempel når han litt uforsiktig tar med Tom ut på landstedet deres og legger opp til trekantdrama, for kona er der også med barna. «Jeg tenkte det var lurt at han kom hit i helgen», sier han, og Felicia jatter med.

Problemet er ikke at filmen ikke er troverdig, eller at den fremstiller Bernstein på en urettferdig måte. Tvert imot er den nok balansert, og til og med romantisk. Ja, særlig det. Bernstein holder nemlig sammen med kona da hun ligger på dødsleiet med brystkreft, og avlyser konserter for å være med henne. Men hvorfor skal elskeren Bernstein være hovedtemaet i filmen, mens det han huskes som i dag – musikkpedagogen og tonedikteren –, må forbli uutforsket?

Er det fordi det er umulig å lage film om genier? Men det er det jo ikke! Filmen Amadeus fra 1984 håndterer denne balansegangen bedre – den er et kunstnerportrett om Mozart fortalt av hans rival Salieri, som også sneier innom skjørtejegeren Mozart, men hele tiden med musikken som rød tråd, og ikke bare i bakgrunnen, men som hovedtema i mange scener. Mozarts drikkevaner og muntre, men selvutslettende selskapelighet er absolutt framme i lyset, men dette går hånd i hånd med hans virke som komponist og utøver, og leder samtidig etter hvert til fattigdom, sykdom og død. Om Amadeus-filmen føles utleverende, er det ikke mot Mozart, men mot Salieri, filmens egentlige hovedperson. Men sjalusien hans, som driver filmen fremover fra det ene Mozart-opus til det andre, kunne rammet hvem som helst og er gjenkjennelig – der har du det geniale med Amadeus.

Bernsteins sjarme er riktignok gjengitt med både humor og overbevisning. Replikkene er raske, varme og vittige i noen nøkkelscener, og hans gode håndlag med studenter kommer fram i korte glimt. Men jeg skulle ønske filmskaperne kunne vise mer av Bernstein som den sjeldne fuglen han var i musikkverdenen. Hva vil det si å være en god dirigent? Fem minutter uti filmen ser vi Bernstein dirigere New York-filharmonien for første gang – det er denne konserten som gjør ham verdensberømt. Men vi blir ikke kloke på hva han gjør her som er så fantastisk, annet enn at han er ung, amerikansk-født, og må stille opp på kort varsel uten å ha øvd med orkesteret på forhånd. De få scenene der han snakker om musikk, er korte og heller umotiverte, stikk i strid med den virkelige Bernsteins utrolig levende beskrivelser av Beethovens 9. symfoni, for eksempel. Det er svært få som kan snakke om klassisk musikk slik Bernstein gjorde, aller minst utøverne selv, som vanligvis ikke har de store talegavene. Wolfgang Plagge er et unntak, Leif Ove Andsnes er ikke det.

Klare linjer til Donald Trump – og Israel?

Og hvem var Bernsteins musikalske forbilder? Elvis-filmen gir oss i det minste en idé om hvordan gnisten ble tent i Elvis Presley, nemlig av bluestradisjonene og pinsemøtene i hans eget nabolag. I Maestro hopper vi derimot nesten rett inn i debutkonserten, og det eneste vi lærer om hans yngre år, er at faren var slem. Men jeg skulle likt å se hvordan musikken også må ha kommet inn i livet til Bernstein ganske tidlig, som hos Elvis. Familien gikk i synagoge, hadde kanskje dette noe med saken å gjøre? Det og andre inntrykk må ha formet Bernstein, men hvordan sier filmen lite om.

Synd, for Bernstein har satt varige spor selv om hans egne verker kanskje ikke spilles så mye lenger. For eksempel innen filmmusikken har han en særstilling. Som TV-personlighet nådde han ut til en hel generasjon, og lydsporet fra for eksempel Star Wars- og Mission Impossible-filmene er så frimodig at man må ane viss sammenheng, om så bare indirekte. Musikal-sjangeren er ikke oppfunnet av Bernstein, men rap-musikalen Hamilton fra 2015, som ble en sensasjon da den kom i USA med sitt politiske budskap midt oppi presidentvalgkampen, har mye til felles med West Side Story. Viktigere enn alt dette er likevel den klassiske musikken i seg selv, som trenger gode formidlere, og som Bernstein bød fram for millioner. Dét var det filmen skulle ha handlet om.

For ikke å bli altfor negativ, vil jeg avslutningsvis tilføye at rulletekstene faktisk er et av filmens høydepunkter, for her spilles endelig deler av Chichester-salmene, der Broadway møter Salmenes bok, på originalspråket hebraisk. Bernstein valgte ut salmene selv, og spørsmålet «Hvorfor er folkeslag i opprør?» blir senere besvart med «Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!». Et lite vink til Beethovens 9. symfoni, der «Alle mennesker blir brødre under gledens vingefavn», som det heter i Tramteaterets oversettelse av Schillers «An die Freude».