Å sette grenser for seg selv

Lars Kolbeinstveit skriver den faste spalten Filosofen i Minervas tidsskrift. Denne artikkelen er fra årets første utgave.

Som barn lærer vi at vi må respektere andre. Vi blir fortalt at vi må vise hensyn – vi er ikke alene i verden. Still deg i kø og rydd opp etter deg! Men tidlig lærer vi også at vi må passe på oss selv, og at vi må sette grenser for hva vi finner oss i fra andre. Det er selvsagt viktig å beskytte seg selv. Folk som ikke tar hensyn til seg selv og setter grenser for andre, kan bli deprimerte av egen selvutslettelse. Samtidig kan en individualisme som bikker over i det selvsentrerte, være vel så angst- og depresjonsdrivende. Det er et paradoks at den frieste generasjonen i historien er såpass deprimert. Det kan skyldes en usunn individualistisk kultur. Prepolitisk sett er vi mennesker sosiale dyr. Vi bør søke anerkjennelse gjennom fellesskap, ikke bare gjennom å ta vare på egne behov og følelser. Det er ved å bety noe for andre vi finner mening og ro i livet vårt, ifølge Viktor Frankl.

I populærkulturen er vi blitt kjent med Parterapi, og Kjell Simen som en latterlig karakter. Vi burde ikke bare le av Kjell Simen. Vi burde le med ham. Han er også bare et godt menneske som prøver å skape god stemning. Grunnleggende sett er det dem som tråkker på andre, som er latterlige. Ofte våger vi mennesker ikke å rette kritikken mot dem som fortjener den. Det kan ha noe med at vi fort bøyer av for makt – for dem som er tydelige. Vi ler heller av dem som ikke står opp for seg selv. Folk som ikke mener og vil noe, blir ofte sett på som svake. Men et menneske som ikke vet helt hva det vil, eller er usikker på hva som er riktig å gjøre, har ofte bedre dømmekraft enn de mer sikre og tydelige. Tønes synger i Lyset om at når han møter mennesker som ikke tramper så hardt i gulvet, så snur han seg og ser lyset.