Samuel Johnsons psykologi

Samuel Johnson (1709–1784) er et ruvende navn i europeisk åndshistorie. Ordbokforfattere – for hans viktigste bidrag var den monumentale A Dictionary of the English Language – nyter kanskje ikke samme anerkjennelse i dag. Men i det attende århundres England – definitivt ikke Storbritannia, for Johnson hadde sterke fordommer mot Skottland – var han den fremste «public intellectual», i kraft av sin ordbok og gjennom den store innflytelse hans «Club» hadde i vide kretser. Den klubben inkluderte også storheter som Edmund Burke, Adam Smith og politikeren og den senere utenriksministeren Charles James Fox.

I klubben var dessuten også James Boswell. Og i dag er Samuel Johnson kanskje best kjent som gjenstanden for nettopp Boswells Life of Johnson, ofte omtalt som den beste biografi som noen gang er skrevet, uansett språk. I den grad det er tilfellet, er det fordi Boswell får fram Johnsons eksentriske natur og hans ofte overraskende, alltid interessante, og undertiden paradoksale eller provoserende reaksjoner på hva Boswell og andre medlemmer av «Klubben» måtte si. Boken er lang – 1000 sider og 200 sider med noter og register i Penguin-utgaven – og man kan bare ønske den hadde vært lenger.

I dette essayet skriver jeg om Samuel Johnsons psykologi og psykologen Johnson. De overlapper, fordi psykologen Johnson hadde en viss innsikt i Johnsons psykologi. Jeg skal også si litt om hvordan han forholdt seg til noen av sine samtidige, forgjengere, og etterfølgere, spesielt de som delte hans intense interesse for menneskesinnet.