Glede er ikke iboende godt

Etter at Espen Ottosen argumenterte for at moralen trenger gud svarte filosof Ole Martin Moen at gud enten er irrelevant for moral, eller gjør moral umulig. I tillegg har Moen skissert et forlokkende enkelt alternativ: hedonistisk konsekvensetikk. I et nytt svar til Moen, argumenterte filosofene Henrik Syse, Torstein Tollefsen og Hege Finholt for at Moens avfeiing av Guds relevans for moralen er kontekstsløs og ahistorisk.

De sistnevnte karakteristikkene gjetter jeg på at Moen tar som hedersbetegnelser. Selv er jeg enig i mye av Moens kritikk av guddommelig befalingsteori, og dessuten svært usikker på verdien av bibelsk kontekst i denne sammenhengen. Min bekymring er for alternativet Moen skisserer. For meg virker dette alternativet som lite annet enn et nytt feilspor.

Moen mener at moral er forholdsvis enkelt. Vi trenger ikke vite så mye mer enn at glede er iboende godt og at lidelse er iboende ille. For Moen gjenstår da bare et argument for at vi bør gjøre det som leder til mer iboende godhet. At det ikke er åpenbart at ”rett” eller ”moralsk sett bedre” følger direkte av ”mer iboende godt”, skal jeg imidlertid la ligge for denne gang.