KULTUR

«Magisteriet» i His Dark Materials er så karikert, så hjerterått, med en kynisk, utilitaristisk tankegang og gjennomkorrupte representanter, at det er vanskelig å ta helt på alvor, mener Daniel Joachim Kleiven.

Skapelsen av Anti-Narnia

I His Dark Materials står kampen for kunnskap, frihet og utforskning i sentrum, i strid med religiøse autoriteter. Men religionskritikken bærer preg av lite kunnskap om det den kritiserer.

Publisert

Philip Pullmans boktriologi, His Dark Materials, ble startet helt tilbake i 1995, men har fått en renessanse med HBOs nye seriesatsning. Den er et ambisiøst prosjekt, hvor første sesong skal ha kostet omkring €50 millioner å produsere, som bare settes i skyggen av storsatsninger som The Crown, med sine $130 millioner for første sesong.

Resultatet er en estetisk vakker serie med dyktige skuespillere og et eksotisk univers, som tar oss med fra majestetiske luftskip og store katedraler, til hekser og pansrede isbjørner fra Svalbard. Siden det er vanskelig øvelse å si noe kritisk om skuespillet i en serie hvor Lin-Manuel Miranda har en stor rolle, kan vi heller hoppe videre til innholdet. Det er nemlig verdt å bemerke at serien er et eksempel på noe ganske unikt. Den er et forsøk på å benytte fantasy-sjangeren til å invitere leseren, ikke bare til å utøve religionskritikk, men til å la seg fengsle av et eksplisitt ateistisk univers. Tidlig i karrieren sin fortalte Pullman åpent om formålet sitt i intervju med Washington Post i 2001: «Jeg forsøker å undergrave basisen for kristen tro.»

Historiefortelling som oppdragelse

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS