Straff stigmatiserer

Tenk deg at politiet var henvist til å bruke den samme straffeprosessuelle fremgangsmåte overfor pensjonisten som smugler en flaske eller to for mye, ulovlig gjennom tollen, som de anvender overfor rusmisbrukeren? En helt håpløs sammenligning vil kanskje mange si. Men hva vil rettsfilosofen si?

Han (eller hun) vil nok si at ikke alt det gale og ulovlige vi mennesker gjør i løpet av et liv, bør bli stemplet som kriminelt. Og hvis spørsmålet gjaldt regjeringens rusreform, ville rettsfilosofen kanskje tillegge: Man bør vel ikke stigmatisere alle mennesker som begår lovbrudd, ved å true dem med en straffereaksjon. I alle fall ikke bruke trussel om straff overfor de mange ressurssvake og hjelpetrengende mennesker som er henfalne til rus, og som dermed begår lovbrudd. Dette er antagelig medmennesker som hverken ville ha nok livskraft, eller oppfinnsomhet nok, til å lure seg smilende gjennom tollen med en flaske eller to for mye.

Det kategoriske imperativ

For å kunne forstå hensikten med rusreformen godt nok kan det være nyttig å tenke gjennom noen rettslige og moralske prinsipper fra rettsfilosofien. For dem som i sin tid gjennomførte forberedende prøver i filosofi, vil Immanuel Kants navn antakelig lyde kjent. Denne 1700-tallets store opplysningsfilosof ga oss «det kategoriske imperativ», et retts- og moralfilosofisk prinsipp som sier at vi mennesker bør handle slik at begrunnelsen eller «maksimen» (handlingsregelen) for våre handlinger skal kunne omgjøres til en allmenngyldig lov.

Overført til de rettspolitiske begrunnelser som i dag anvendes for rusreformen, kan imperativet tolkes slik: Regjeringens forslag til nye lovbestemmelser vil først oppnå legitimitet hos folk flest hvis lovforslaget også kunne gjelde for dem, eller for «alle», og ikke bare være tilpasset de lovbrytere som av myndighetene blir betraktet som de sterkest belastede narkotikamisbrukerne.

Kant brukte i sin tid det kategoriske imperativ til å forklare samtidsmennesket noe om årsaken til at statens lover var som de var, herunder straffens rolle stilt overfor lovbrudd som tyveri, svindel, vold og vinning. Uten et lovverk med begrunnelse som gitt i det kategoriske imperativ, ville myndighetene fort miste sin legitimitet, og samfunnet ville fort bli lovløst og kaotisk. Under dette ligger det et menneskesyn som understreker så vel likeverd og rettferdighet som ansvar.

Min påstand, med Kant som utgangspunkt, er at vi med en fullstendig tillitsbasert, hjelpesøkende og rettighetsorientert lov som den rusreformen legger opp til for enkelte stoffbrukere, vil stå i fare for ikke å oppnå den legitimitet for lovforslaget blant folk flest som er nødvendig. Reaksjonsalternativene må være tuftet på noe mer substansielt enn håpet om at lovbryteren viser politiet og hjelpeapparatet tillit, helt uten mulighet for politiet til å vise fram riset bak speilet.

Vår rettsfølelse er et reelt rettslig hensyn som både dommeren og politijuristen vurderer og vekter når dom skal avsies, eller når en avgjørelse skal tas om hvorvidt en lovovertredelse skal straffeforfølges. I Kants rettsfilosofiske verden snakker man riktignok ikke direkte om «rettsfølelsen», men om en innebygd «rettferdighetsnorm». En slik norm (rettsfølelse) var sikkert også aktivt til stede da lovutreder og regjeringsmedlemmer vurderte hvor rettferdig det vil være overfor folk flest «bare» å gi misbrukere straffrihet for ulovlig stoffbruk.

En rettferdighetsnorm kan, både i Kants verden og i den moderne rettspolitiske verden, dannes ut fra lovgiverens ideologiske tilhørighet eller ut fra hans eller hennes rettspolitiske forståelse.

Lovgiverens evne til å formidle hva han eller hun selv mener, vil da også være avgjørende for lovforslagets legitimitet. For Kant var menneskets evne til å forstå konsekvensene av en tilsynelatende «god handling» (her: et lovforslag med straffrihet) avgjørende for handlingens «etiske verdi». Og for å forstå konsekvensene av den handlingen (det lovforslaget) du selv mener er «godt», må du utvikle, eller være i besittelse av, en form for «sunn fornuft». Slik kan Kants etikk forstås, gjerne vurdert opp mot rusreformens dilemmafylte problemstillinger.

For Kant var en godt utviklet «sunn fornuft» med andre ord viktig, eller nærmest en betingelse, for menneskets etiske og moralske valg i møte med en kompleks verden full av motstridende virkelighetsbilder. Men en sunn fornuft må også, ifølge Kant, være forankret i en «tro»: en sterk, og tilstedeværende tro på at det finnes en etisk bevissthet i ethvert menneske, som sammen med menneskets erfarings- og kunnskapsbaserte rettferdighetsforståelse (og sunne fornuft) får oss til å handle etisk riktig – og da forhåpentlig også rettspolitisk riktig.

Konsekvensetikk og rettspolitikk

Selv om Kant primært regnes som en pliktetiker, ikke en konsekvensetiker, var det i hans retts- og moralfilosofi viktig at vi mennesker evner å overskue konsekvensene av det vi mener er en «god handling». Hvis hensikten med rusreformen (den gode handling) er å flytte lovbruddet over fra å utløse en straffereaksjon til en hjelpereaksjon, må lovgiver kunne overbevise folk flest om at lovforslaget (den gode handling) gir flere gode enn dårlige konsekvenser.

For Kant var det heller ikke nok å ha en god hensikt med handlingen eller å kunne overskue flest mulig konsekvenser av den. Man må også være besjelet av en plikt til å sørge for at den gode hensikt med handlingen (lovforslaget) er tuftet på en god vilje – og at den gode vilje i praksis lar seg realisere. Rusreformens gode hensikt, uttrykt i et konkret lovforslag, må med andre ord følges opp med en plikt for stat og kommune til å hjelpe lovbryteren mer og straffe ham mindre.

Folks rettsfølelse vil antakelig helle i retning av at mer hjelp og mindre straff er et gode, i alle fall så lenge lovbryteren er en ressurssvak rusmisbruker som trenger, og vil ha hjelp. Skulle imidlertid lovbryteren tilhøre en kategori av medmennesker og stoffmisbrukere som i disse tider fremstilles i all sin gru i NRKs Exit-serie, vil trolig folks rettsfølelse gå i en mer strafferettslig retning, for å si det forsiktig. Det ville til og med fremstå som provoserende for folk flest hvis politiet ikke hadde annet å møte de ressurssterke Exit-finansakrobater med, enn et tilbud om en samtale med helsemyndighetene, om de uheldige konsekvenser som kan bli resultatet av deres rusmisbruk.

For eller mot reformen? Tja, antakelig for – hvis premissene og betingelsene i lovforslaget blir klart uttrykt og forstått likt, av lovgiveren, enten han er rød eller blå, kvinne eller mann, pensjonist eller ungdomsskoleelev.

Riksadvokaten formulerte sitt standpunkt slik i høringsuttalelse til NOU 2019 nr. 26: «Rusreform – fra straff til hjelp»:

«… (…) Riksadvokaten er, som det vil ha fremgått, uenig med dem som hevder at avkriminalisering er et forslag som samfunnet ikke er "modent" for, at usikkerhetsmomentene er for mange og at de samfunnsmessige konsekvensene er for store. Tiden er moden for en slik reform … (..)».