A l’évasion du temps accusant (På flukt fra den anklagende tid)

Fortiden har en tendens til å innhente oss. Og da nytter det ikke å rømme. Hvor skulle vi rømme? Til framtiden? Men den finnes ennå ikke. Og nåtiden? Det er jo der fortiden har innhentet oss. Da er det bare to muligheter: Blåse seg opp og bekjempe fortiden. Men den har en tendens til å overkjøre oss. Eller legge oss flate og håpe at den skal passere over oss. Vel, en kan selvfølgelig prøve seg på en Navarsete eller Raja og legge seg halvveis flat. Men det har de to vist at ikke går.

Justin Trudeau valgte å legge seg flat, fornuftigvis, så tøft som klimaet er i Canada. Han hadde, som kjent, i 2001 kledd seg ut som Aladdin på en 1001-nattsfest som høyskolestudent. Og aller verst: Han hadde farget ansiktet brunt, noe som definitivt både den gang og i dag oppleves som rasistisk ved å henspille på latterliggjøring på vaudeville-scener av svarte afro-amerikanere. Han forklarte dette med umoden uvitenhet den gang, mens han understreket at i dag var han en tydelig antirasist. Hva annet kunne han gjøre? Alt dette var ubeleilig. Han var midt i en valgkamp. Han var redd for at fortiden skulle utslette hans egen framtid.

Selv har jeg ingen framtid som min fortid kan utslette. Men jeg har enda litt nåtid, og den kan fortsatt gjøres ubehagelig av en anklagende fortid. Så jeg vil her gjøre noe jeg skal kalle preventiv flatlegging.