Hvordan sosiale medier kan gjøre oss dårligere

Det tok noen hundre millioner år å utvikle homo sapiens til sin nåværende form. Det skulle bare et par tiår til for en fullstendig endring av hvordan vi samhandler med verden. Man trenger ingen doktorgrad i biologi for å erkjenne at denne nye hverdagen kanskje ikke er i harmoni med vår natur, med våre intrikate systemer av nerveceller og synapser.

Det finnes en god og en dårlig nyhet i den anledning. Den dårlige nyheten er at menneskets nervesystem er plastisk. Det betyr at vi er overraskende formbare. Hjernen og det øvrige nervesystemet vårt ender aldri opp som et ferdig produkt. Utviklingen slutter ikke med barndommen, men formingen pågår mer eller mindre aktivt og dynamisk gjennom hele livet.

Den gode nyheten er at menneskets nervesystem er plastisk. Karakteren og vanene våre kan vendes og bøyes på de utroligste måter. Når vi lærer, gjør vi det med hele kroppen, og tråkker opp gamle og nye stier i nervesystemet med handlingene våre hver eneste dag. De stiene som tråkkes ofte, blir enklere å gå igjen og igjen. De ubrukte delene av landskapet gror tettere og blir mer utilgjengelige.

Medier med påvirkningskraft

Tilværelsen på sosiale medier kan ofte fremstå som en av Dantes indre sirkler av helvete. Det er likevel en vanlig tanke at plattformene som utgjør sosiale medier i seg selv er nøytrale møtesteder. De ligger tilgjengelige for oss som åpne markedsplasser, og det er vi selv som velger å bruke dem for gode eller dårlige formål.

Men de har også en iboende tendens til å insentivere flere av våre verre egenskaper. Det er ikke tilfeldig, men er et resultat av en rekke funksjoner utviklet i nøye samarbeid mellom psykologer og teknologer.

Når vi eksempelvis skriver på sosiale medier, ønsker vi som regel oppmerksomhet om budskapene våre. Hvorfor vil vi ellers skrive? Plattform-skaperne ønsker at vi skal få oppmerksomhet, drive trafikk og bruke tid. Hvorfor vil de ellers skape?

Problemet er ikke først og fremst at aktører med innflytelse utøver politiske interesser, som har fått økt fokus i anledning Elon Musks overtakelse av Twitter og utrullingen av «Twitter files», selv om politiske føringer definitivt ikke hjelper på situasjonen. Den katastrofale effekten på vår kollektive konsentrasjonsevne, begynner også å få mer oppmerksomhet. Mens vi før i større grad var i stand til å fordype oss i bøker, samtaler, filmer og andre prosjekter over lang tid, vokser nå fantomsmertene frem få sekunder etter at vi amputeres fra våre digitale endorfin-generatorer. Nye stier er tråkket opp og andre har grodd igjen.

I strid med vår rasjonelle natur

En kanskje større utfordring er at mekanismene bak de sosiale mediene får oss til å oppføre oss på måter som aktivt virker i strid med målet for vår natur, som det Aristoteles kaller for «rasjonelle og sosiale dyr», og kan derfor holde oss fra å bli bedre utgaver av oss selv.

Høy emosjonell aktivering er gjerne negativt korrelert med rasjonalitet. Vi har godt av å måtte fordøye et budskap før vi responderer. Likevel oppfordrer plattformene til å skape emosjonell aktivering, ved å gjøre oss opp raske meninger, kaste ut innskytelsene våre nærmest umiddelbart, gjerne uttrykt i korthet, og ofte som lettfattelige, polemiske budskap. Det rasjonelle dyret i oss som opprinnelig var nysgjerrig og ønsket å forstå, motarbeides av ønsket om å trekke budskapet ut av kontekst, forenkler og bruker det til våre egne formål.

På enkelte medier, slik som Twitter, finnes det en egen kategori av ellers fornuftige personer som har skapt seg en merkevare av å fremstå med en ny online-persona. En karakter som til det kjedsommelige gjentar øvelsen av å fremstille sammensatte saker som om de var endimensjonale.

Vet disse personene at det finnes flere aspekter ved ulike saker, som raskt kompliserer den enkle analysen deres? Ganske sikkert. Vet de også at å inkludere nyanser drastisk ville redusert rekkevidden deres? Absolutt. Til slutt har vi blitt så sosialisert inn i denne regisserte dynamikken, at vi nærmest har glemt hva vi holdt på med. Mens vi klapper oss på skuldrene over vår enestående medieforståelse, anser plattformskaperne oss som nyttige idioter for deres seneste innovasjoner.

Men hva gagner det et menneske, dersom det vinner alle følgere, men taper sin sjel?

Snarere enn å starte med antakelsen om at dem vi er uenige med stort sett er fornuftige, og i det minste ønsker det de i egne øyne betrakter som «godt», blir det mer attraktivt å signalisere for egen gruppe at «den andre sida» består av håpløse folk som ikke har forstått enkle, universelle sannheter, som at kjærlighet er bedre enn hat, at det er mer ålreit å være snill enn slem, og at fred er å foretrekke fremfor konflikt.

Bidrar til anti-sosial atferd

Det sosiale dyret i oss som i utgangspunktet ville skape ekte møter mellom mennesker, som kan utvikle seg til vennskap, til dyrebare lokale fellesskap og vekke et ønske om å gjøre det gode for hverandre, kan ofte tones ned til fordel for det som er selvsentrert og passer på å representere seg i et best mulig lys. Sosiale medier er en vedvarende øvelse i selvrepresentasjon. Her kan vi være kommunikasjonsrådgivere med oss selv som fremste klient.

Mediene toner dessuten ned flere av våre sunne, selvkorrigerende mekanismer. Vi slipper å forholde oss til ansvaret i den andres blikk, men får likevel respons fra hundrevis, kanskje tusenvis, av ansiktsløse navn på en skjerm. Disse responsene blir likedan oftere belønnet dersom de er polemiske og lettfattelige. Ubehagelige motstemmer, selv fornuftige motstemmer, kan enklere latterliggjøres eller rasjonaliseres bort, og vi ender i våre egne grupper, som bidrar til videre selvgratulerende atferd.

Sjansen er der for at selv dem som er uenige med deg, presenterer budskapet ditt på en lettfattelig, polemisk måte for sin egen gruppe, i forsøket på å signalisere videre deres egen fortreffelighet. I neste omgang gir det oss selv et frikort til å ignorere kritikken. Disse selvgratulerende gjengene vi skaper oss, gir en kunstig høy selvtillit til hvor godt vårt eget budskap er, og forsterker troen, uavhengig av om innholdet var godt eller dårlig.

Et speil til oss selv

Mange påstander her kan være gjenkjennelige til mange som har brukt mer enn et par timer på nett. Kanskje har vi tenkt at dette gjelder «de andre», mens vi har forsøkt å holde på en armlengdes avstand tanken om at det også gjelder… oss selv.

Raskt oppsummert flyttes våre disposisjoner i større grad fra å være skapninger som søker det gode, det sanne og det vakre, til å kalkulere hvordan vi kan fremstå som om vi er gode, rasjonelle og estetisk begavede.

For menneskets behov for å signalisere til deres egne grupper er på ingen måte et nytt fenomen, like lite som at det bare er for moderne mennesker å presentere seg på en best mulig måte utad. Det er dessuten en del av helhetlig menneskeliv å kunne være emosjonelt aktivert, ja, selv sint, dog helst i berettigede og beherskede former.

Men hva om vi deltar i et spill som kunstig er med på å sette dette i høygir? Kanskje vi egentlig, ved å bruke for mye tid på sosiale medier, står i en destruktiv relasjon til utviklere som bryr seg mindre om våre interesser av å leve gode liv, men mer om å utvikle kognitive mekanismer i oss som holder oss fast ved deres plattformer. Men som med enkelte andre destruktive relasjoner, holder vi oss på mystisk vis.

Mennesket er et dyr som handler i henhold til grunner. Vi befinner oss i det filosofen Wilfrid Sellars kaller «The space of reasons». Disse grunnene uttrykkes gjerne gjennom hva vi ønsker. Men plutselig opplever vi at de umiddelbare grunnene våre – og ønskene – ikke samsvarte med hva vi egentlig ville. Noe tok over styringen, og vi klarte ikke å stoppe det. Den fornyede innsikten om vår bøyelige plastisitet samsvarer godt med Aristoteles’ dyder – et fokus på rammer i livet som skaper gode rytmer. Aristotelikeren Alasdair MacIntyre beskriver slike dyder som disposisjoner, ikke bare mot å handle på bestemte måter, men mot å føle på bestemte måter. Han fremhever at formålet med en slik utdanning vel så mye er å kjenne oss selv nok til å lære hvilke feilsteg vi er inklinerte mot, gitt våre temperamenter og sosiale roller.

Alle dyr har ønsker. Det unike med mennesket, er at vi også kan uttrykke ønsker om hva vi ønsker å ønske, og hva vi ikke ønsker å ønske, og justere oss etter det. Kanskje 2023 er starten hvor vi tar kontroll over flere av våre nevrologiske stier, hvor vi tråkker opp flere av dem vi ønsker å tråkke, fordi vi ønsker at det skal være lettere å gå dem i fremtiden, mens andre får gro stille igjen. En plass som godt kunne hatt litt mer sammenvevd vegetasjon, er sosiale medier.