Hvor finnes ydmykhet?

I tidligere tider kunne man se en passe porsjon ydmykelse som et nødvendig element i oppdragelsen. Uten ydmykelse ingen ydmykhet. I dag virker tanken barbarisk. Ydmykelse er en grov krenkelse og fører til nag, bitterhet, kanskje raseri – absolutt ikke ydmykhet. Men det hender at man selv har sørget for ydmykelsen.

I det patriarkalske klassesamfunnet var ydmykhet praktisk talt identisk med lydig underdanighet. Piker ble opplært til lydighet mot fedre og ektemenn, arbeidere til takknemlighet for å få arbeide, fattige sto med lua i handa. I et opplyst og likestilt samfunn blir ydmykhet en indre kvalitet som tilsynelatende er sosialt nøytral, aktuell for alle og enhver.

Det kan være visshet om å komme til kort. Man kan for eksempel overvurdere sin egen kompetanse og påta seg et arbeid uten nødvendige ferdigheter og kunnskaper. Resultatet kan bli en ydmykende erfaring – som man har påført seg selv – og en leksjon i selvinnsikt. Man takler en ydmykende erfaring ved å legge vekt på det man lærer av den, bedre innsikt i egne begrensninger: ydmykhet.

Men nå merkes en forskjell. Det skader ikke egen pålitelighet å fremheve den Annerledes hvis man fremhever egen ydmykhet. Å gjøre det er ikke ydmykt. Det er en selvmotsigelse. (1) Dette er en dyd som tilsier taushet om seg selv. Faktisk blir tausheten brutt ganske ofte.

Hvordan forstå at egen ydmykhet blir erklært med store bokstaver? Bakgrunnen er at hierarkier finnes i alle samfunn. Noen har mer makt og innflytelse, mer rikdom. Noen vinner i idrettskonkurranser, har mer kulturell kapital osv. Av dem som befinner seg langt nede i rangordningene forventes ingen ydmykhet, for det ville være å forvente underdanighet.

De som fremhever egen ydmykhet, er de på toppen. Ingen underdanighet forventes hos dem. De er ikke ydmyket, tvert om. Det kan være en person som mottar en pris eller har vunnet en konkurranse, en som tiltrer i en ledende stilling eller allerede er etablert i en maktposisjon. Her er noen eksempler.

Vårt Land 25. sept. 2014, en nyutnevnt biskop: «Jeg kjenner meg ydmyk og litt shaky»

Jonas Gahr Støre på Facebook 21. aug. 2017: «Jeg er stolt og ydmyk over å få lede et parti som i 130 år har drevet Norge framover med frihet, likhet og solidaritet»

Bergensavisen 24. sept. 2023, intervju med en fotballspiller: «Jeg er ydmyk»

Telemarksavisa 19. okt 2023: «Overtar som ny ordfører: - Spent, ydmyk og stolt.»

Statsminister Kristersson i Washington 11 mars i år, i anledning svensk Nato-medlemskap: «We are humble, but we are also proud.»

Ydmykhet er blitt en floskel som ennå gjør nytten. Det er ingen knusende dom, for språklige trender påvirker alle. Med sine ydmykhets-erklæringer henviser sjefene til det store ansvaret, men viktigst, tror jeg, er å fremheve at man er åpen, villig til å lytte og lære. Den nesten obligatoriske ledsager, stoltheten, understreker at det ikke er tale om underdanighet. Den som erklærer sin ydmykhet, markerer at man tilhører en elite. Det er ingen grunn til å tro at det er hensikten.

Nå kunne det forventes ydmykhet også fra den gamle overklassen. Her i landet finnes styrtrike familier som besitter, om ikke akkurat slott, så grønne skoger og prektige herregårder. Arvinger kan fortelle at familien har tatt vare på verdiene i generasjoner. Man overtar ansvaret med stor ydmykhet. Sannsynligvis finnes slike uttalelser, men jeg har ikke klart å oppspore noen. Kanskje er det en alminnelig oppfatning blant godseierne at ydmykhets-trenden er en smule vulgær.

En annen floskel som hyppig brukes: å legge seg flat. Det er ofte andre som sier dette om den ydmykt flatliggende, kommentatorer i media som beskriver holdningen til en som innrømmer en stygg feil. Da er det igjen snakk om en sjef eller en politiker som er viktig nok til å være interessant for media. Hvem har hørt om en «på gølvet» som legger seg flat?

Den sanne ydmykhet

Det kan lønne seg å søke veiledning i fantasy. Der konkretiseres mye som virker abstrakt, slik som sann ydmykhet. Et godt eksempel finnes i sjangerens moderne klassiker, Tolkiens The Lord of the Rings. For de som ikke kjenner historien er det nok å vite at det handler om kampen mot Mørkets fyrste, som har lagt sin lengsel etter absolutt herredømme i The One Ring. Det gjelder å tilintetgjøre denne onde ringen, som virker korrumperende på alle som bærer den.

Etter å ha overvunnet fryktelige fiender er oppdraget fullført, ringen er forsvunnet i vulkanens ildhav og seieren skal feires. Aragorn, en av eventyrets store helter, blir kronet til konge. Sammen med sin alvedronning vandrer kong Aragorn blant folket, og alle bøyer hodet. Det gjør også de fire hobbitene, Frodo, Sam, Pippin og Merry. Hobbitene er et småvokst folk, jordnære og inderlig tilfredse med livet i en før-industriell verden som Tolkien skildrer med stor kjærlighet. De er ikke krigere, men har likevel spilt hovedroller i kampen mot Mørkets fyrste. 

Kongen stanser og kneler foran hobbitene. Ingen var forberedt på det. Alt folket kneler med ham. Dette er en scene i Peter Jacksons film, i teksten kneler kongen i en mindre forsamling. Det er umulig å klandre Jackson for denne omorganiseringen.

Her er det stor avstand til den virkelige verden. Ikke engang metaforisk kan ydmyke sjefer knele for sine underordnede. «Taking the knee» før en engelsk fotballkamp for å demonstrere mot rasisme ble en upopulær floskel. Politiske seremonier under sosialt press kan vanskelig bli noe annet. Det var en enestående hendelse at Willy Brandt i 1970 knelte ved ghetto-monumentet i Warszawa. Det var også helt uventet.

Aragorn er et storartet forbilde for unge menn. Han tviler ikke på seg selv, trår til når det trengs, er en veldig kriger og kneler for de små. Et menneske trenger å forholde seg til noe som er «større enn en selv», som det ofte sies. I The Lord of the Rings er vennskap det største, verket er en hyllest til det lidenskapelige vennskapet. Sex er fraværende. For en del unge menn i dag må vel det være en lettelse?

Tegn på ydmykhet: beundring og ærefrykt. Langt fra det samme

Fremfor alt beundres menneskelige prestasjoner som går langt utover egne evner: tekniske ferdigheter, idrett, kunst og annet. Særlig beundringsverdige er mennesker som lever et normalt liv tross store handicap, og mennesker som har opplevd personlige katastrofer, vært dypt nede og klart å komme tilbake.

Ærefrykt er ikke beundringens toppmål, for i den finnes en moralsk impuls som ikke har noe med beundring gjøre. Det er ærefrykt for livet som gjør et drap forferdelig – det forutsettes ikke at den drepte var beundringsverdig på en eller annen måte. Ærefrykt for livet er den prinsipielle grunnen til at offentlig helsevesen ikke skal tilby såkalt dødshjelp. Det viktigste moralske fremskritt i senere år er at mishandling av dyr fordømmes sterkere enn før, og generelt større oppmerksomhet omkring velferden til dyr i fangenskap. Vakre og sjarmerende skapninger beundres, og det kan være en viktig drivkraft, ikke en begrunnelse for ikke å mishandle.

I en storslått formulering legger Immanuel Kant ingen vekt på forskjellen mellom beundring og ærefrykt, i stedet fremhever han det sublime, det opphøyde, ved fenomener som er radikalt ulike: «To ting fyller sinnet med stadig ny og tiltagende beundring og ærefrykt jo oftere og mer uavbrutt ettertanken beskjeftiger seg med dem: Stjernehimmelen over meg og den moralske lov i meg.» (2)

Man kunne tro at «stjernehimmelen» er et symbol for noe metafysisk eller religiøst, men slik er det ikke. Det er den naturvitenskapelig orienterte Kant som skriver her, han var en av de første som lanserte teorien om galakser. Han kommenterer: «synet av en talløs mengde verdener tilintetgjør liksom min viktighet». Moralloven derimot gir mennesket «en bestemmelse som ikke er innskrenket til dette livs betingelser og grenser, men som går mot det uendelige.» For Kant er religion basert på moralens autoritet, mens det tradisjonelt er omvendt.

Det er ikke nødvendig å gå inn på formuleringer av moralloven, men tilstrekkelig å fastslå at Mørkets fyrste ønsker absolutt kontroll og at mennesker skal reduseres til redskaper for maktens vilje. Morallovens essens er å forby just det. Den krever at et menneske aldri skal betraktes bare som et middel.

Slik definerer Kant ydmykhet: «Bevisstheten om og følelsen av egen moralsk ubetydelighet sammenlignet med loven.» Ubetydeligheten skyldes at mennesker ikke makter å følge alle forbud og påbud som følger av loven. Kant er naturligvis klar over at det finnes ikke-moralsk ydmykhet. Når synet av stjernehimmelen «liksom tilintetgjør min viktighet», er det tale om ydmykhet. Slik også i møte med et betydelig kunstverk, men innebærer det bevissthet om egen ubetydelighet? Det måtte være en kunstner som innser at det er langt frem til storhet.

Sann ydmykhet kan ikke gå på bekostning av selvrespekt. Riktignok er du ubetydelig i relasjon til moralloven, men det betyr at du anerkjenner den. I det ligger selvrespekt, respekt for egen fornuft.

Noen kan nedvurdere egen moralsk verdi for å oppnå status som en ydmyk person eller av en annen taktisk grunn. Dette er «... nedvurdering av personligheten – i strid med plikten mot seg selv.» Falsk ydmykhet viser seg som hykleri og smiger. Kant kaller det kryperi, et vektig ord i en tid da folket ble avkrevd underdanighet for øvrigheten. Han oppsummerer med en overraskende barsk formulering: «Men den som gjør seg til et kryp, kan ikke etterpå klage over at han blir tråkket på.» (3)

Drøye to århundrer senere er ordet ydmykhet stadig i bruk. Den ydmyke er åpen, villig til å lytte osv. Selve ordet er i vinden. Det kan ikke sies om andre gamle dyder: ære, trofasthet, storsinnethet, kyskhet. De kan bli meningsfulle hvis de lar seg begrunne utilitaristisk, men i så fall er de strengt tatt er overflødige. Flere gamle dyder holdes i hevd i dag av mytisk orientert fantasy. Filmenes fantastiske visuelle effekter underbygger gamle dyders kraft og verdighet.

Kongen kneler for de fredsommelige hobbitene som viste seg å være de uunnværligste i krigen. Her er ingen ubetydelig. Krigerkongens gest rører ved dype lag i sjelen og skaper en aura av ærefrykt. Desto viktigere å vite hva slags krig det handler om. Den moralske fornuften må saumfare myter med et kritisk blikk, og samtidig erkjenne at det mytiske ikke lar seg kritisere bort fra kulturen.

(1) Det er nærmere bestemt en performativ selvmotsigelse: en formulering som avskriver seg selv muligheten til å bli formulert. Google Gemini sier det slik - «the very act of saying something undermines the statement itself». Jeg ba Gemini vurdere «I cannot express anything in English” Gemini mente at dette lot til å være en slik selvmotsigelse. But! «You're not literally saying you can't express anything at all!” Det vil jeg kalle et desperat forsøk på å unngå en opplagt konklusjon. Etter å ha fått en ny sjanse kom den frem til at joda, det er utvilsomt er en performativ selvmotsigelse. Jeg ba den så vurdere «I am a humble person.» Her gikk Gemini over til rådgivning. «Demonstrate humility through your behavior.» Vel og bra. Den innrømmet at selve utsagnet kunne oppfattes som en performativ selvmotsigelse «because it highlights something you're trying to downplay». Gemini er tydeligvis innstilt på forsonlighet. Den omgås diplomatisk med emner og utsagn som den frykter kan virke krenkende.

(2) Kritikk av den praktiske fornuft. Oversatt av Øystein Skar og Bjarne Hansen. Aschehoug 2007, s. 200

(3) Moralens metafysikk. Oversatt av Sven Arntzen og Øystein Skar, Vidarforlaget 2023, s. 298-300