Verden er et nettverk av kompensasjoner

Hvor stor må lønnsøkningen være for å kompensere for prisstigningen? Det er vel helst i økonomiske sammenhenger vi støter på ordet, men økonomi er bare én sektor blant mange i kompensasjonenes rikholdige arsenal. Det meste kan ikke tallfestes og selve ordet er ofte fraværende. 

Det gjelder å finne en likevekt

Ofte er det klart hva som skal til: Man har opptrådt avvisende, og kompenserer med imøtekommenhet. Man har vært urimelig skråsikker i en diskusjon, ved neste anledning tar man mange forbehold. Staten betaler erstatning for et justismord, og det kan kalles kompensasjon selv om skaden er uopprettelig. Og det kan være tale om tilbøyeligheter eller mentale tilstander med kompensatorisk atferd som ikke er logisk forutsigbar. Et eksempel fra Bokmålsordboken: «å kompensere for sin indre uro med å være sykelig ryddig.» Det kan gå bedre når en tungsindig filosof skriver et verk som begrunner at lek er livets essens. En obskur kollega bemerker at livet er en velment, men diskutabel kompensasjon for døden.

Har man vært utsatt for ydmykelse, kan hevn være den kompensatoriske responsen. Det er fare for overkompensasjon, dvs. at det reageres uten proporsjonalitet. Etikken er oppmerksom på en beslektet mulighet når dyd forstås som «middelvei» mellom to ekstremer. Ofte er det vanskelig å finne den dydige vei. Vil man kompensere for en feil, kan man komme til å begå en ny feil. Ofte er forsøket likevel verdt det.

Nå kan det innvendes at en udydig handling ikke kan kompenseres av en annen udydig handling. Men det rokker ikke ved sakens realitet. Vi er moralsk ufullkomne, kompensasjoner er ofte mislykkede. Det var godt ment, men akk, man er sosialt klønete. Noen ganger er det alt annet enn trivielt. Vampyrisk omsorg kan skade et menneske for livet, det er fare for en kompenserende mistenksomhet som fører til et trist og ensomt liv.

Dette er i høy grad også en politisk kunst, spesielt tydelig i en koalisjonsregjering. Hvis et parti må godta noe som partiet er imot, må det før eller senere kompenseres. For alle involverte må fra tid til annen kunne skryte av «gjennomslag» for sine hjertesaker. En profesjonell politiker må makte kunsten å bli kompensert uten å nevne ordet. 

Den dydige staten 

Kompensasjon innebærer et ubehag som stadig oppstår på ny. Gamle Sigmund Freud kom til samme konklusjon i skriftet «Ubehaget i kulturen». Det er ikke tale om å avskaffe ubehaget. Freud etterlater liten tvil om at alternativet er kaos, alles krig mot alle – et stikkord som indikerer behov for en sterk stat.

Nå som før er statsmakten opptatt av å forbedre folkets moralske standard, og nå som før settes strafferetten inn. Den norske stat har kriminalisert «hatefulle ytringer», sexkjøp og nylig også konverteringsterapi. Dette er diffuse forbud. Siden formålet er å beskytte sårbare grupper, som øker i antall år for år, er det et stort spørsmål hvor grensen for kriminalisering skal gå. Håpet er at påtalemyndighet og domstoler nøkternt kompenserer for den ekspanderende kriminaliseringen.

Norske politikere kompenserer også, ved å snakke som om skillet mellom samfunn og stat er uvesentlig. Høyre og Ap har vel bidratt like mye til den retoriske sammensmeltingen. Staten arrangerer «dugnad» og det hele er et «spleiselag». Strømstøtten omtales som «sjenerøs», slik at staten fortoner seg som en gavmild onkel. Fellesskapet, c’est moi! Faktisk er det frivillig å delta i et spleiselag, ikke frivillig å betale skatter og avgifter. Sviktende parallell kompenseres med appell til nærhet, tilhørighet, tillit, en intimisering av statsmakten. Men staten kan ikke praktisere alle dyder. 

Det er lenge siden man omtalte staten som mer eller mindre dydig, men meningsløst er det ikke. En rettsstat må i alle instanser søke rettferdighet, noe som gjenspeiler bredden i denne dyden. Men det skjer at den lov- og regelorienterte rettferdigheten er uforenlig med barmhjertighet. Bare det enkelte menneske har et valg i et slikt tilfelle, rettsstaten må alltid prioritere rettferdighet. Det finnes mange myke dyder som bare individer kan praktisere. Dette er nokså banalt, men kan likevel nevnes som kompensasjon for pågående statliggjøring av samfunnet.

Verden i kompensasjonenes grep

Krav om kompensasjon er ikke en bønn om barmhjertighet. Vestlige land med imperial fortid møter krav om kompensasjon for imperiets utbytting og overgrep. I etterkrigstiden, med sterk tro på sosial ingeniørkunst, trodde mange at økonomisk bistand og rådgivning kunne heve u-land ut av fattigdom og vanstyre. Det ville vært en god kompensasjon, om det hadde vært realistisk.

Kina har ikke glemt ydmykelsene som europeiske makter påførte landet på 1800-tallet. Kina kompenserer med økende selvhevdelse. Mer velstand er et naturlig mål for kineserne, for makthaverne er målet klart nok: å etablere Kina som den ledende verdensmakt. Ingen skal fortelle kinesere at de overkompenserer. Midtens rike er fra gammelt av verdens sentrum. 

Putin-regimet ønsker å gjenreise Russland som stormakt. Det finnes ingen parallell til kolonimaktenes ydmykelse av Kina, det er ydmykende nok at Vesten aldri slutter å proklamere at «Vi vant, ja vi vant den kalde krigen». Kina og Russland kan enes om være tvunget til selvhevdende kompensasjon.

Begge land er tjent med Vestens nye usikkerhet. Den kan tilbakeføres til vestlige illusjoner, den mest destruktive var troen på velgjørende militær intervensjon. Mer fredelig var troen på demokrati som resultat av middelklassens økonomiske fremgang. Global handel har vært så vesentlig for Kinas økonomiske vekst at «globalisering» er blitt en kinesisk ideologi. Demokratiet uteble. Tanken at alle jordens folk lengter etter liberalt demokrati må vel kalles en tredje illusjon.

Det er mer realistisk å regne med at fattige primært lengter etter mindre fattigdom. I mange land kan misnøye med én diktator bety støtte til en annen. Hva ellers? Diktatur er landets tradisjonelle styreform. Tidligere har det tatt flere generasjoner å skape et stabilt demokrati i et land, lite tyder på at det er annerledes nå. Russerne fikk erfaringer med liberalitet i Jeltsin-tiden, og erfarte kaotiske tilstander.

Hvordan kompensere for tapt optimisme? Vi kan fremheve våre humanistiske verdier, understreke at de tåler politiske tilbakeslag. Hvor mye økonomisk tilbakeslag Vesten tåler, er mer usikkert. I Moskva merker man seg særlig usikkerhet om fortsatt støtte til Ukraina. For oss er det nå fristende å kompensere med falsk trygghet, f. eks å ta for gitt at utydelige regjeringer tross alt står på vår side. Man erklærer «verdifellesskap» med India, og må tåle at landet dyrker gode forbindelser med Putin-regimet. Likevel, strengt tatt, er de nok på vår side i den nye, halv-varme kalde krigen. Det kan nok kalles kompensatorisk ønsketenkning, men faktisk skjer det fra tid til annen at ønsketenkere får rett.

Når land som tidligere lå under sovjetisk herredømme, ønsker å knytte seg nært til Vesten, er det da politisk klokt å si dessverre, vi må ta hensyn til russerne, vi vet at de vil se det som en provokasjon å slippe dere inn i Nato? Det går ikke. Den såkalte «realismen» forstår at Russland måtte forsvare seg ved å invadere Ukraina, en kapitulerende tankegang som ikke kan kompenseres med sikre energileveranser til Tyskland. Men den samsvarer godt med den velkjente fortellingen om Vesten som kilde til all verdens elendighet.

Et liv uten kompensasjon?

Ingen er undertrykt i kommunismen, følgelig er det ingen ting å kompensere for. I fascismen skal alle adlyde Føreren, ergo intet behov for politisk krangling. Antakelig er Robespierre den revolusjonære leder som mest radikalt tok sikte på et harmonisk, kompensasjonsfritt samfunn. Han gjorde den personlige dyd til politisk prinsipp, slik at også personlige konflikter kunne avskaffes.

Når den fatale drømmen om et perfekt samfunn oppgis, kan det miserable ved mennesket bli mer påtrengende, fremfor alt den ulykksalige evnen til å bære nag. Ressentiment krever hevn. Det er et kjernepunkt hos Nietzsche. Han diagnostiserte ressentimentet som den sentrale drivkraft i slavemoralen, som er spesielt listig i hevn-kompensasjonens kunst: De siste skal bli de første. 

Nietzsche omtaler det såkalte overmennesket i ekstatiske vendinger, det er en åpenbaring han bare skimter. Klart er i det minste at dette vesen har lagt alle former for moral bak seg, ikke bare slavemoralens godt vs ondt, også herremoralens godt vs dårlig. Det handler om et liv uten behov for kompensasjon, men ikke i kraft av en samfunnsutopi.

Overmennesket står for ubetinget aksept av livet. I begynnelsen av Zarathustra-verket griper Nietzsche til en gammel, mytisk figur, det hellige barn, for de vakreste ord som antyder overmennesket: «Uskyldig er barnet og ubeskrevet, en ny begynnelse, et hjul som ruller frem av seg selv, en lek, et hellig ja.».

Ubetinget aksept er aksept av «Ewige Wiederkehr des Gleichen». Det er ikke slik å forstå at livet alltid er det samme, men slik at dette livet vil vende tilbake uendelig mange ganger, og du hilser det alltid velkommen. Kan du akseptere ditt liv slik det er i alle detaljer, slik at du ønsker å leve det igjen uten den minste forandring? Først da har du akseptert deg selv. 

Anta et øyeblikk i en vond, opprivende episode. Med ett fornemmer du at alt er som det skal være, egen smerte ikke unntatt. «Smerten er ingen innvending mot livet!» erklærer Nietzsche i Ecce Homo, der han kommenterer egne verk og fremhever overmenneskets «store sunnhet».

Det finnes mye forakt i Nietzsches tekster, noe som har ført til mistanke om nærhet til nazi-ideologi. Men her har vi å gjøre med den radikale individualistens forakt for all politikk. Han skriver hånlig om tidens nye -ismer, sosialisme, utilitarisme, feminisme – og like avvisende om antisemittisme og tysk nasjonalisme. At forakten ikke minst gjaldt folkefellesskapets velsignelser, peker ikke i nazi-retning. Derimot er Nietzsches analyser egnet til å kaste lys over kompensasjonens politikk i alle ekstremistiske bevegelser. Når hevn er den dominerende drivkraften, vil det bli kompensatorisk svartekunst. 

I Ecce Homo varter Nietzsche opp med en tungt fordøyelig selvforherligelse. Min respekt hindrer ikke at jeg etter hvert kjenner en trang til å alminneliggjøre ham, så jeg griper til hans egen hamrende psykologi og spør: Er overmennesket-visjonen rett og slett en Peter Pan-idé? Den som vegrer seg mot å vokse opp og ta moralsk ansvar, vil naturlig nok kompensere for sin infantile holdning med sjarmerende amoralsk spontanitet. 

Men jeg blir straks betenkt. Hvorfor så kynisk? Det er vel bedre å la vårt «indre barn» komme til uttrykk, en kompenserende kilde til sunnhet i et sykt samfunn? Det er en kjent og kjær moderne figur med ærverdige aner i antikken. Puer aeternus – det evige barn – er nevnt i Ovids Metamorfoser, en semigud beslektet med Adonis. Kan vi unnlate å dyrke ungdom, sunnhet og skjønnhet? 

I dag har skam og skyld vendt tilbake. Sex kan vel ennå være nytelse og glede, men det gjelder å ikke glemme voldtekt og andre overgrep, ikke slappe av i en falsk idyll. Vi skal også huske at naturen er truet som aldri før av menneskelig aktiviteter, at biotopene må vernes, at konsumet må ned, at kjøttspising bør reduseres drastisk. Det er riktig alt sammen. Når ble folk sist utsatt for slike kaskader av formaninger? Kompensasjon er påkrevd og kommer i utallige varianter, noen av dem er språklige stunt til å smile av: Staten innfører nye avgifter av hensyn til miljøet, utmerket, vi er invitert til et nytt spleiselag. Det evige barn trengs også, jeg antar at det spiller en rolle i selvutviklings-litteraturen. Lykkelig den som lever i en verden av fredelige og vennlige, gjerne litt komiske kompensasjoner.