Finanskrise – på’n igjen

Det ser i disse dager ut som vi er på vei mot en ny finanskrise. Dette var sørgelig forutsigbart. Atter en gang har renteøkninger utløst en kollaps i likviditeten hos store finansinstitusjoner som må reddes fra sine egne feildisposisjoner. Dette skjedde rundt 1990 i det som i USA kalles S&L-krisen og i Norge for Bankkrisa. Det skjedde på begynnelsen av 2000-tallet med dotcom-krisen. De fleste husker fremdeles finanskrisen i 2007-2008. Det er et åpnet spørsmål om vi ville fått en finanskrise i 2020 selv uten pandemi. Det kunne se slik ut. Disse krisene har et repetitivt mønster. Renten går opp, finansmarkedene havner i krise som medfører at renten etter krisen er lavere enn det den var før renteøkningene. Rentenedgangen medfører en massiv prisøkning på finansobjekter som gjør at finanssektoren utgjør en stadig større andel av BNP samt stadig mer sårbar for renteøkninger. Dersom dagens uro trigger en ny finanskrise, er det således bare siste iterasjon i det som etter hvert har blitt en sørgelig sinuskurve gjennom verdenshistorien. Det som ikke er avklart ennå er hvordan verdens største sentralbanker vekter dagens inflasjon mot utsiktene til en finanskrise.

Det er imidlertid noen underliggende strømninger i dynamikken som er interessante. Dette gjelder forventningsdannelsen i finansmarkedene. To typer forventninger gjør seg gjeldende. For det første har finanssektoren blitt så stor at den aggregert sett er «too big to fail». Når en finanskrise eksploderer, er myndigheter/sentralbanker nødt til å gjøre noe. Dette fører til finansstrategien «sitt stille i båten», hvilket gir en slags treghet i markedet, slik at panikk ikke oppstår før det er tvil om myndighetene/sentralbankene faktisk er i stand til å forhindre en krise. Dette er en slags passiv strategi som medfører at når en finanskrise først starter, blir den fryktelig alvorlig, siden panikken blir tilnærmet global. For det andre ser man en mer proaktiv strategi hos aktører med en bedre forståelse av pengepolitikken som forutser at høyere rente fører til fall på priser i finansobjekter og eiendom. Profesjonelle finansinvestorer posisjonerer seg derfor ved å vekte seg lavt i rentefølsomme finansobjekter (og forteller gjerne om det i Dagens Næringsliv) for å kunne kjøpe billig når krisen er på sitt verste og sentralbankene begynner å presse rentene ned. Men når disse investorene selger seg ned på finansobjekter, må de bruke pengene til ett eller annet. De setter dem i banken, noe som gir bankene et problem siden de plutselig blir sittende med en masse penger som må få seg en avkastning ett eller annet sted i et marked med lite potensial for slik avkastning. Og der er vi i dag. Poenget mitt er at med dagens politikk sår man frøene for neste krise hver gang man bekjemper en finanskrise. Som Einstein nesten helt sikkert ikke sa: «galskap er å gjøre den samme tingen igjen og igjen og forvente et annet resultat.»

Slik kan det ikke fortsette. Lavrentepolitikken gir oss «falsk» økonomisk vekst. Høyt investeringsnivå med kunstig lave renter fører til dårlig anvendte ressurser. Børsoppganger skapt av reduserte renter gir kanskje verdiøkninger, men kan ikke kalles verdiskapning på noen som helst meningsfylt måte. Kostnadene ved denne berg-og-dalbanen er så alvorlige at vi må tenke på nye måter å regulere finansmarkedene på. På det området har dessverre Norge liten internasjonal innflytelse, så vi må tenke på hva vi kan gjøre her hjemme for å vaksinere oss mot sykliske finansmarkeder. Mye er allerede gjort. Norske finansinstitusjoner er gjennomregulerte og etter det jeg forstår solide. Jeg kjenner ikke denne reguleringen fra innsiden, men jeg tror den er en arv etter Bankkrisen rundt 1990, som medførte den verste økonomiske krisen i norsk etterkrigstid. Dette er spekulasjon fra min side, men jeg tror denne krisen ga norske myndigheter en institusjonell kunnskap om at finansbransjen ikke kan overlates til seg selv. Da kollapser den av sin egen grådighet. Disse reguleringene er imidlertid ikke nok. Det burde vi ha lært av tidligere finanskriser. Vi må begynne å regulere kapitalbevegelser på tvers av Norges grenser. Det hjelper ikke med en gjennomregulert norsk finanssektor om denne sektoren er sømløst integrert inn i de globale markedene. Samfunnsøkonomisk teori lærer oss at i frie markeder flyter kapitalen dit den gjør mest nytte. Dessverre fanger ikke samfunnsøkonomisk teori opp at kapitalen med regelmessige mellomrom flyter dit den gjør mest skade.