Ferieskam

Dette er nokså utfordrende tider for oss som forsøker å manøvrere oss mellom alle de gode minefeltene som legges ut. De onde minene er lettere å forholde seg til. Gode miner gir bare slett spill. Nå nærmer det seg for eksempel ferietid. Men av forskjellige grunner er slike som meg nektet ferie. I alle fall av NAV. Det gleder sikkert slike som Jan Arild Snoen. Han mener at jeg, en norsk pensjonist, som har bygd landet etter siste krig, har det altfor god. Snoen, derimot har vel ikke bygd noe land. Da han kom på banen, var alt ferdiglaget: tribuner og garderober etc. Mens da jeg var på Snoens alder… Vel,  det var ikke denne hønen jeg skulle plukke akkurat nå.

Nei, det er en helt annen hønsegård jeg skal plukke: Alle de som forsøker å indusere skam i meg. Ikke bare Snoen, men antirasistene og FAFO, og selvfølgelig, mer enn noen andre, Greta. Så jeg forsøker å manøvrere og tilpasse meg: Jeg kommer for eksempel ikke fra at jeg er kritisk til islam, og dermed har jeg blitt diagnostisert med en skambelagt sykdom, islamofobi. I gamle dager snakket vi ikke om skambelagte sykdommer (gonoré, f.eks.), og ble i alle fall ikke mobbet for dem. Nå har FAFO vist at jeg er ¼ rasist, slik at jeg må tenke over hvert ord jeg sier for å unngå å få etterfylt de siste ¾. Og så er det dette med klimaet og Greta.

Men der har jeg tatt grep. Da jeg i slutten av mai skulle reise fra Oslo til hytta mi i Bodø, bestemte jeg meg denne gang for å unngå flyskam, som jeg riktignok aldri før hadde hatt mens jeg tilbakela de 130 milene på 1,5 time: Denne gang skulle jeg ta tog. Ja, på etterskudd må jeg innrømme at jeg ikke bare har hatt skamløs glede av at reisetiden er kort, men også like skamløs glede av å betrakte ovenfra spesielt den vakre og sublime Helgelandskysten. Nå forsto jeg at dette var uttrykk for en stressende maskulin herskeholdning overfor naturen.