En pinlig flyktningkrise

The Spectator skrev i forrige uke om hvordan Venezuela er blitt et eneste stort laboratorium for heseblesende økonomiske eksperimenter. Landets 32 millioner innbyggere (et minkende antall) er redusert til forsøkskaniner. Det siste som har blitt testet ut, er en devaluering av valutaen på 96 prosent, en 6000 prosents økning av minstelønnen (staten skal dekke utgiftene for arbeidsgiverne som ikke kan betale) og innføringen av en ny mystisk kryptovaluta som skal følge oljeprisen.

Dette høres ikke umiddelbart lovende ut, men desperate tiltak kreves når man skal prøve å ordne opp i en av de verste hyperinflasjonene verden har sett siden Tyskland i mellomkrigstiden. Før devalueringen var en rull med dopapir verdt betraktelig mere enn en tilsvarende rull med bolivar-sedler, noe som formodentlig har ledet til at den ubrukelige valutaen forårsaker tusener av tette rør rundt om i venezuelanske toaletter og kloakksystemer.

Humanitær krise

Men problemene er selvfølgelig langt mer alvorlige enn som så. Venezuelanerne mangler enkle basisvarer, medisiner og jobber. Millioner av dem leter rundt i søpla etter mat. Staten mangler evnen til å ta vare på innbyggernes liv og helse. Derfor er det ikke rart at mange av dem flykter. Ifølge International Organization of Migration har samfunnskollapsen i Venezuela ledet til tilstander som nærmer seg det vi så i Europa i 2015. Godt over to millioner mennesker har flyktet fra Venezuela siden 2014. Daglig trenger tusenvis seg sammen ved grensepass til Brasil eller andre naboland.

En slik situasjon finnes det ingen historisk presedens for i Sør-Amerika. Mottakskapasiteten er derfor begrenset, men å sove på gata eller i selvbygde skur i Brasil er bedre enn å være igjen i Venezuela. New York Times kunne tidligere i år fortelle om et stadig mer bugnende tilbud av venezuelanske kvinner som er tvunget ut i prostitusjon i den brasilianske grensebyen Boa Vista.