Folket og innvandringen

Et av utsagnene som mobiliserer faktasjekkeren i meg er politikere og andre som snakker om «den økende polariseringen». Når så mange tror at dette foregår, handler det nok om smitte fra den amerikanske debatten, der fenomenet er reelt.

Sist ute er Minervas gamle redaktør Torbjørn Røe Isaksen, som nå er samfunnsredaktør i E24. På lørdag skrev han en kommentar der hovedbudskapet var at «folk» hadde hatt rett om innvandringspolitikken og «elitene» tatt feil. Mer om det senere.

Ingressen forteller oss dette: «For å forstå hvorfor polariseringen øker, kan man se på hva som har skjedd i innvandringsdebatten.» Senere vises det til at samfunnselitene har vært mer liberale i oppfatningen av innvandring, og at forskerne beskriver det som «et polarisert bilde som trer frem». Det siste er imidlertid ikke det samme som at denne polariseringen har økt.

I forbindelse med fremleggelsen av velgerundersøkelsen for stortingsvalget i 2021 den 29. august i år, kommenterte valgforsker Johannes Bergh at selv om det over tid har vært en svak økning i polariseringen, her definert som at ulike konfliktlinjer smelter sammen og at det blir større avstand mellom de ulike partienes velgere, var han ikke bekymret. Han mente en viss polarisering var sunt. Det gir tydeligere alternativer å velge mellom. Dette budskapet gjentok han på Dagsnytt 18 samme kveld. Bergh mente det nivået vi har på polarisering i Norge er nødvendig for å få folk til valgurnene.

Ingen økning i affektiv polarisering

Polarisering kan definerer på ulike måter, i tillegg til de Bergh nevnte. Holdningspolarisering gjelder den enkelte sak, altså at ytterpunktene blir sterkere på et bestemt område, mens de som inntar standpunkter i midten blir færre. Følelsesmessig (affektiv) polarisering innebærer at vi misliker de som stemmer på andre partier sterkere enn før.

En studie publisert at National Bureau of Economic Research i 2020 så på utviklingen i affektiv polarisering i tolv OECD-land fra 1980-tallet og fremover. Som ventet var økningen i polariseringen sterkest i USA. Den økte også i fem andre land, mens den sank i seks land, blant annet Norge og Sverige. Forskyver vi startpunktet til omkring 1990, blir kurven i Norge temmelig flat. Det er i samsvar med Alexander Ryans studie fra i år.

Tidsskrift for samfunnsforsknings utgave i august i år ble viet temaet, og oppsummeringsartikkelen konkluderer med at «polarisering fungerer dårlig som en samfunnsdiagnose på det norske samfunnet anno 2023.» Her vises det blant annet til to artikler som ser på henholdsvis synet på innvandring og kjønn og likestilling. I det siste tilfellet har holdningene åpenbart blitt mer liberale, mens de som står for det andre ytterpunktet har blitt merkbart færre.

Ingen økt polarisering i innvandringspolitikken

På innvandringsområdet konkluderer Jean-Paul Brekke og hans kolleger med at det er små endringer i polariseringen. Den har økt noe i tidsrommet 2006-2021 i synet på islam, men gått noe ned i synet på flyktninger. Når det gjelder synet på integrering er polariseringen ganske stabil. Det har riktignok blitt noe større forskjeller mellom unge og eldre, og holdninger i dette spørsmålet er tettere koblet til partivalg enn før. Det er også større overlapp med andre politiske konfliktlinjer.

Dersom vi ser på de årlige undersøkelsene fra Statistisk Sentralbyrå finner vi samme utvikling som for likestilling og kjønn. Flere blir liberale, mens andelen restriktive krymper. Et eksempel er utsagnet «innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet». I 2002 var 17 prosent helt enige i dette, mens 16 prosent var helt uenige. Nå er andelene henholdsvis 3 og 38 prosent. Selv om det er noen flere til sammen som avgir de mest ytterliggående svarene, ville det være misvisende å kalle dette økt polarisering.

Siden 2002 er det dessuten massiv økning i andelen som sier seg helt enig i at innvandrere gjør en nyttig innsats i arbeidslivet, beriker det kulturelle Norge og tilsvarende økning i andelen som er helt uenige i at innvandrere misbruker velferdsordningene. Det handler altså om et kraftig skift i innvandrerpositiv retning.

Folket mer innvandringsliberale enn noen gang

I SSBs undersøkelse går noen av spørsmålene direkte inn i innvandringspolitikken. Det spørres om det skal bli lettere eller vanskeligere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge. I 2002 og 2003 var det fem prosent som svarte lettere, og mer enn halvparten svarte vanskeligere. I 2021, altså før Ukraina-krigen, hadde andelene endret seg til 20 og 16 prosent. Trenden var forsterket i 2023.

SSB spør også om «arbeidsinnvandring fra land utenom Norden bidrar for det meste positivt til norsk økonomi». Andelen som svarer «helt enig» har økt særlig de siste årene, fra 24 prosent i 2009 til 38 prosent i år. Andelen som er «helt uenig» har vært liten og ganske stabil rundt tre prosent, mens andelen «nokså uenig» har falt tydelig fra 11 til fire prosent.

Passe nå?

Torbjørn Røe Isaksen er blitt mer skeptisk til innvandring enn han var. Det er jeg også. Det handler om utfordringer knyttet til kulturelle forskjeller som jeg la for liten vekt på før. Og det handler ikke minst om tempo og volum. Det er vanskelig å håndtere store bølger av innvandring, og få til integrering av de nyankomne, ikke minst i arbeidsmarkedet.

Men Røe Isaksens fortelling om at «folk fikk rett, samfunnselitene tok feil» passer dårlig med stadig mer liberale holdninger til innvandrere, innvandring og asyladgang.

En forklaring kan jo være at siden innvandrings- og særlig flyktningpolitikken er strammet inn i de senere år, synes flertallet at den nå er «passe». Men denne forklaringen er ikke tilstrekkelig. Synet på innvandrere er altså betydelig mer liberalt nå, selv om andelen som faktisk er i landet er rekordstor (og tilstrømmingen av flyktninger også er det, men det kan være spesielle vurderinger knyttet til de ukrainske flyktningene).

Elitene justerte kursen

Når politikken er noe strammet inn de senere år, har det en viss sammenheng med hensyn til opinionen, i praksis trusselen om å miste velgere til Frp. Men allerede i 2008 hadde andelen som ønsket en strengere asylpolitikk falt betydelig. Det «folkelige presset» var altså avtagende.

Viktigere tror jeg det var at «elitene» ble mer klar over de reelle problemene, og begynte å lete etter løsninger. Erling Holmøy og Birger Strøm hos Statistisk Sentralbyrå la i 2012 frem analyser av innvandringens økonomiske kostnader, noe som fikk stor oppmerksomhet i de påfølgende årene. En stadig voksende innvandrerbefolkning, og bølger med asylsøkere bidro også til at nye løsninger måtte finnes. Stoltenberg-regjeringen gjennomførte innstramninger i 2008 og 2011, Solberg-regjeringen i 2016 og 2020. Brochmann-utvalgene – mer elite enn dette blir det ikke, ble nedsatt av regjeringen i 2009 og 2016.

Det er heller ikke entydig at «folket» presser bare fra en kant. Det skjedde et merkbart skift i SSBs målinger i 2014 i synet på asyladgangen, da andelen som ville gjøre denne lettere økte fra 7 prosent året før til 18 prosent, og andelen som ville gjøre det vanskeligere falt fra 42 til 28 prosent. Dermed var det nesten tre fjerdedeler som ville at ordningen skulle være som før eller mer liberal.

SSB drøftet hva som kan forklare utslaget i 2014, uten sterke konklusjoner. Trolig handlet det om en stor debatt det året om flere kvoteflyktninger fra Syria. Den flyttet opinionen i liberal retning. Den voldsomme økningen i antall flyktninger fra Ukraina i 2022 og 2023 er ledsaget av et kraftig fall i andelen som vil ha strengere politikk. Nå er det bare ni prosent som vil at det skal bli vanskeligere å få opphold. Dersom vi skal følge det «kloke» folket tilsier det vel ikke noen innstramning overfor ukrainske flyktninger nå?

Men jeg tror likevel det må til. Kapasiteten i det norske samfunnet, særlig når det gjelder bolig, begynner å bli sprengt. Det er også bekymringsverdig at ukrainere i Norge i langt mindre grad enn i våre naboland Sverige og Danmark kommer i jobb. De som forsvarer det norske opplegget der de ankomne først skal lære seg språket, kan få rett på lenger sikt, men foreløpig ser de ut til å ta feil. Nivået på sosiale ytelser bør heller ikke være klart høyere i Norge enn i andre land.

Trolig er Røe Isaksen og jeg er enig om dette. Men det har altså lite med hva «folket» for tiden mener. Vi, og i hvert fall Torbjørn, representerer «elitene».

Hurra for liberale eliter!

Det er rimelig klart fra målingene at «elitene» har mer liberale holdninger i innvandringspolitikken, enten det gjelder de med høy utdanning og høy inntekt, eller toppledere i privat og offentlig sektor, som omfattes av den undersøkelsen Røe Isaksen viser til. Men slik er det på de fleste (alle?) områder.

Siden innvandringspolitikken er blitt strammet inn, har politikken beveget seg i den retningen «folket» en gang var. På andre områder, mest tydelig likestilling og seksuelle minoriteter, har politikken beveget seg i liberal retning, slik elitene ville og «folket» etter hvert har sluttet seg til.

Politikere må lytte til folket. Samfunnsdebattanter står fritt til å peke på det som er riktig, enten «folket» er med oss eller ikke.