FN gambler med sin troverdighet i Gaza

(JERUSALEM): Siden FN ble opprettet i 1945 har tillit vært en av organisasjonens viktigste grunnpilarer. FN var ment å skulle representere en slags felles global rettferdighet, og nettopp tillit til organisasjonen ble da avgjørende.

Men slik er det ikke på noen måte i Gaza. FNs representanter i Gaza er i en årrekke blitt presset av Hamas på hva som kan sies og ikke sies, og verdensorganisasjonen har latt seg kue. Prisen for FN – i form av tap av tillit – kan bli høy.

Siden den 7. oktober i fjor, da Hamas gjennomførte en massakre i Israel, har Gaza vært hovedarena for verdens oppmerksomhet, men tendensen, der FN har måttet lyve eller dekke over sannheten på vegne av Hamas har pågått i en årrekke.

En ser det i store og små eksempler. I denne krigen som ennå utfolder seg, begynte det allerede kort tid etter at kamphandlingene startet: Drivstoff er som kjent avgjørende for hjelpearbeidet i krigsområdet, og den 13. oktober stjal væpnede Hamas-aktivister en frakt på 24 000 liter bensin som tilhørte UNRWA, FN-organisasjonen ansvarlig for palestinske flyktninger.

FN-organisasjonen meldte først om tyveriet, og i de første timene ble det også rapportert på UNRWAs Twitter-konto. Men så, i beste mafiastil, så FN-organisasjonen seg tvunget til å fornekte sannheten, fjerne notisen om tjuveriet, og late som om ingenting hadde skjedd.

Konsekvenser

Dette er bare ett av flere eksempler. Problemet er imidlertid at når FN selv er med på å skjule noe som har skjedd, blir verdensorganisasjonen til syvende og sist faktisk med på å forvri virkelighetsbildet. Ikke mindre. Og da spiller FN også høyt med en av sine viktigste ressurser: denne tilliten. Skal en eller skal en ikke kunne stole på det FN sier?

Fenomenet der en virkelighetsbeskrivelse som Hamas ikke ønsker, må fortrenges, går dypt, og er langt mer omfattende enn en kanskje kunne forestille seg. Noen ytringsfrihet har aldri eksistert under Hamas-regimet, som har styrt Gaza siden 2007, og det gjelder også for pressen. Journalister basert i Gaza, for eksempel, kan ikke rapportere at Hamas skyter raketter fra sykehus uten å risikere å bli kastet i fengsel.

Men selv internasjonale organisasjoner, de som skulle representere verdenssamfunnet, har visst hvor disse røde linjene går, hva som kan sies og ikke sies hvis en ennå skal få lov til å fortsette å operere i Gaza.

Kun i få tilfeller har ledende FN-representanter basert i Gaza våget å utfordre linjen til Hamas. Og da har det heller ikke gått bra.

Matthias Schmale, en tidligere leder av UNRWA, og den øverste FN-representanten i Gaza, var en av disse. I 2021, etter en tidligere krigsrunde, ble Schmale intervjuet av israelsk fjernsyn, og ble spurt om hvorvidt det var riktig, slik Israel hevdet, at bombarderingene i Gaza hadde vært nøyaktige, og ikke hadde vært rettet mot sivile.

Da sa Schmale noe som gjorde at han måtte flykte fra Gaza: «Jeg er ingen militærekspert, men jeg vil ikke benekte det. Også jeg har inntrykk av at det var et enormt raffinement i måten det israelske militæret bombet», sa han. 

Schmale beskrev den israelske bombarderingen som «nøyaktig».

Den tyske diplomaten fulgte dermed ikke linjen som Hamas fremmet, at Israel med overlegg drepte sivile. I en uttalelse sa Hamas at Schmales ytring var en «fullstendig forfalskning til fordel for sionistene», og krevde en etterforskning og unnskyldning.

Kort tid senere måtte Schmale og hans familie evakueres fra Midtøsten, og kom aldri tilbake. Han mistet sin FN-jobb som UNRWAs øverste leder.

Besøkte Sinwar

Dette var i mai 2021. I det samme intervjuet sa Schmale også at det ikke hadde vært mangel på mat, drikke eller drivstoff i Gaza under krigen. Og så, i juni samme året, skjedde det noe mer. Leni Stenseth, en norsk toppdiplomat og da nestleder i UNWRA, besøkte Gaza, og hadde et heller kontroversielt møte med Yahia Sinwar, lederen for Hamas-bevegelsens militære ving.

Ifølge beskrivelser i palestinske medier, var det som om Stenseth la seg flat i møtet med Hamas-lederen, og at hun aksepterte at Schmale hadde gått over streken. «Stenseth bekreftet at hun forstod det intense sinnet blant palestinere, og at Schmales uttalelser ikke kunne forsvares på noen måte», het det. Men dette var ikke kun en triviell og uviktig beskrivelse. I stedet hentydet det at en verdensorganisasjon lar seg kues av det både EU og USA anser som en terroristbevegelse. Til tross for alvoret, gikk Stenseth aldri ut og benektet rapportene i palestinsk presse.

Sinwar, mannen Stenseth møtte, er heller ingen hvem som helst. Han anses som selve hjernen bak massakren av mer enn 1200 israelere den 7. oktober, massakren som utløste dagens krig. I ettertid har eksperter sagt at Hamas-angrepet var så sofistikert og omfattende at det må ha blitt planlagt over flere år. Hvis dette er riktig, visste Sinwar om hva som skulle skje da han møtte FN-toppen med krav om å rette seg etter Hamas’ beskrivelse av virkeligheten. Stenseth ble senere forfremmet til ekspedisjonssjef ved UD i Oslo.

Men også dette var bare ett eksempel. I 2022, igjen etter nok en runde med krigføring, skrev Sarah Muscroft, en av topplederne i OCHA, FN-organisasjonen for koordineringen av humanitær hjelp, noe på Twitter hun aldri skulle ha skrevet. Denne gangen dreide det om en annen militant islamistisk organisasjon i Gaza.

«Islamske Jihads avfyring av vilkårlige raketter som så fremprovoserer israelske svar må fordømmes», skrev hun. Fem dager senere ble hun sparket fra sin jobb. I praksis avsatte FN også henne fordi hun ikke hadde underkastet seg narrativet fra Gaza. Og eksemplene Schmale og Muscroft er bare to av flere.

OCHA selv nektet ganske enkelt å la henne fortsette i sin jobb. «Over to millioner mennesker i de okkuperte palestinske områdene trenger hjelp – og de er vårt eneste fokus og prioritet», sa OCHAs visetalsmann Jens Lærke. Et ærverdig mål, men igjen var FN da villig til å ofre troverdigheten til verdensorganisasjonen.

Hva visste FN?

Også krigen i disse dager skaper ubehagelige spørsmål som FN til syvende og sist vil måtte forholde seg til. Hamas’ bruk av sivil infrastruktur, som sykehus, moskeer, barnehager og også UNRWA-skoler, i krigføringen har vist seg å være både systematisk og særdeles omfattende, så omfattende at det spørs om det er sannsynlig at UNRWA ikke selv kjente til det. Er det mulig at ingen visste at UNRWAs skoler, altså FNs skoler, ble brukt som militærbaser for Hamas, som lagringslokaler for raketter og ikke minst, som faste og velutrustede skjulesteder for krigere? Ikke mindre relevant er det å spørre hvorvidt internasjonale hjelpeorganisasjoner som er aktive i Gaza, virkelig ikke visste at en rekke sykehus, inkludert Shifa-sykehuset, ble brukt aktivt av Hamas.

Det er på ingen måte lett å operere i et område kontrollert av en militant islamistisk organisasjon. Men når ledere av FN-organisasjoner blir sparket for å si det de mener er sannheten, hvordan vil man da kunne stole på en FN-uttalelse om Gaza i dag eller i fremtiden? En vil ikke kunne vite om utsagnene igjen er preget av, utrolig nok, underkastelse, eller om de faktisk reflekterer et reelt syn på virkeligheten. En tragedie utfolder seg i Gaza i disse dager, og det er avgjørende at en må kunne stole på FNs utsagn.

I tillegg, når eksemplene på underkastelse blir så mange som de er i Gaza, er FN selv som organisasjon med på å fremme et manipulert og falskt syn på det som faktisk skjer. Og i en verden med økt splittelse, er ikke troverdighet noe FN kan tillate seg å tape.