Putins hybridfred

Fredag den 6. oktober stemte det ukrainske parlamentet over en lovpakke som omhandler reintegrering av områdene i Øst-Ukraina som er utenfor de ukrainske myndighetenes kontroll. Eller som det nå slås fast i lovs form: områdene som er midlertidig okkupert av Russland. Omsider er lovverket i takt med det de fleste ukrainere allerede er smertelig klart over: At Russland er dypt involvert i krigen i Øst-Ukraina.

Grunnen til at denne offisielle pekefingeren mot Russland som den egentlige fienden har latt vente på seg i over tre år, er at ukrainske politikere balanserer på en juridisk knivsegg. På den ene side ønsker de å stadfeste at Russland er aggressor og okkupant, uten å kaste hansken og erklære krig med sin nabo. Bevisene er mange nok til at blant annet OSSEs og Europarådets parlamentarikerforsamlinger og den internasjonale straffedomstolen i Haag har erklært at russiske militære styrker er direkte involvert i krigen i Øst-Ukraina. Men med tanke på at Ukraina ga bort et av verdens største atomvåpenarsenaler til Russland i 1994, i bytte mot forsikringer om landets suverenitet og ukrenkelige grenser, ville en krigserklæring med en påfølgende åpen konflikt med Russland vært katastrofalt.

På den annen side må ukrainske myndigheter vise at de forplikter seg til å oppfylle fredsavtalen som ble undertegnet i Minsk i februar 2015, slik at vestlige sanksjoner mot Russland blir opprettholdt. Lovpakken gjenspeiler da også flere av forutsetningene i Minsk-avtalen, blant annet at opprørerne i øst skal få amnesti. Særlig dette punktet er det vanskelig for mange ukrainere å svelge, og avstemningen i parlamentet var da heller ikke uten knuffing og blokkering av talerstolen.