Holodomor var en del av forsøket på å utrydde den ukrainske nasjonen

Et av de viktige prinsippene for vellykket fredsbygging i konflikter er overgangsrettferdiget. Det innebærer flere prosesser. Overgangsrettferdighet skal stille overgriperen til ansvar, minne ofre og gjenopprette rettferdighet. Først da kan det dannes riktig grunnlag for forsoning og langvarig fred. Bare da kan man håpe å forhindre gjentakelse av forbrytelser. Det skal da også bidra til å bygge sunne demokratiske samfunn som har dratt lærdom av grusomme hendelser.

Historien byr på noen mer eller mindre vellykkede rettsprosesser etter grusomme hendelser – som Det internasjonale tribunalet for Rwanda og Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Etter andre verdenskrig hadde vi Nürnbergprosessene som dømte og fordømte forbrytelser under naziregimet i Tyskland.

Men grusomheter begått av sovjetregimet ble aldri fordømt.

I 1932–33 frembrakte sovjetregimet en kunstig skapt hungersnød i Ukraina, som omtales som Holodomor – et folkemord som tok rundt 4 millioner liv i landet, som den gangen hadde rundt 32 millioner innbyggere. Det var den største tragedien i det ukrainske folkets historie.

Det var ikke avlingene som var problemet: de var gode både i 1932 og i årene før. Men i 1932 lanserte sovjetiske myndigheter en aksjon for å tappe alle kornlagere i ukrainske landsbyer gjennom hele landet. Allerede i juni 1932 stod lagrene tomme, og folk hadde ikke mel eller såkorn igjen. I august 1932 innførte Moskva den såkalte «loven om 5 hvetestrå», som tillot sovjetiske myndigheter å skyte på stedet dem som tok om så små mengder av korn fra kollektivbruk. I denne perioden solgte Sovjetunionen 3,5 tonn ukrainsk korn til Vesten. Samtidig var det forbudt for bønder å forlate landsbyene der de bodde.

Etter to år med umenneskelige lidelser og massedød stod veldig mange ukrainske landsbyer tomme. Sammen med beboerne døde deres folkesanger, folketro og andre rike tradisjoner ut. Med tvangskollektivisering som bakteppe brukte Stalin og den sovjetiske ledelsen ukrainernes lidelser for å «utrydde den ukrainske nasjonalismen» – eller, mer presist, å utrydde det ukrainske folket. Mellom 1920 og 1939 gikk andelen etniske ukrainere i Ukraina redusert fra 80 til 63 prosent (Les gjerne mer her.).

Men sannheten er at forsøk på utryddelse av den ukrainske identiteten har skjedd gjentatte ganger gjennom den ukrainske nasjonens lange historie. Polsk-jødiske Raphael Lemkin, som introduserte begrepet «genocide» (folkemord) i 1944, under det pågående Holocaust, og som bidro vesentlig til å få vedtatt FNs folkemord-konvensjon i 1948, sa i sin berømte tale «Sovjetiske folkemord i Ukraina» fra 1953 at det vedvarende forsøket på å utrydde den ukrainske nasjonen var «det klassiske eksempelet på sovjetisk folkemord, og det lengste og bredeste eksperiment i russifisering». I tillegg til Holodomor ble hundrevis av fremste forskere, forfattere og skuespillere skutt på 1920- og 1930-tallet. Hundretusenvis av ukrainere ble tvangsdeportert. Den ukrainsk-ortodokse kirke og den ukrainske gresk-katolske kirke – som begge spilte en betydelig rolle i moderne nasjonsbyggning – ble tilintetgjort og forbudt, og så mange som 65 prosent av kirker ble fullstendig radert. Etter andre verdenskrig ble hundretusener av ukrainere utryddet eller deportert for å undertrykke den stadig sterkere motstandsbevegelsen. Gjennom hele Sovjetunionens historie førtes kamp mot ukrainsk språk og kultur – på line med flere andre etnisiteter – gjennom russifiseringspolitikk.

Nå nesten 100 år senere er vi vitner til nye forbrytelser mot menneskeheten i Ukraina. Russiske soldater invaderer fredelige ukrainske byer – med portretter av Stalin og Sovjetunionens flagg. Det er nettopp Sovjetunionens nasjonalsang russiske okkupasjonsstyrker tvinger sine fanger å synge flere ganger hver dag som tortur.

En rekke land har fordømt hungersnøden og anerkjent den som folkemord: Australia, Brasil, Canada, Colombia, Ecuador, Estland, Georgia, Latvia, Mexico, Ungarn, Vatikanet, Litauen, Paraguay, Peru, Polen, Portugal, Tsjekkia, Ukraina og USA. Mange har gjort det i år, for å vise støtte til Ukraina som kjemper mot sin aggressive nabo.

Men anerkjennelse av Holodomor som folkemord er ikke bare en solidaritetserklæring. Ønsker vi fred i Europa, må vi fordømme forbrytelser mot menneskeheten. Vi må nevne navn på forbrytere høyt. For at det onde aldri skal reise seg igjen.

Det er viktig ikke bare for Ukraina.