Folkeretten – realpolitiske realiteter og moralske prinsipper

Det pågår en intens juridisk debatt for tiden om respekt for folkeretten. Et sentralt spørsmål i debatten er: Hvilket land, i krig og konflikt, har folkeretten på sin side? De fleste folkerettseksperter er skjønt enige om at det ikke er Russland, i den pågående krigen de har igangsatt mot Ukraina[i]

Denne artikkelen har ikke primært fokus mot de mange juridiske fortolkningsmuligheter det tydeligvis er om folkeretten. Den retter derimot oppmerksomheten mot det påfallende fraværet av realpolitiske og moralske hensyn i den pågående folkerettsdebatten, når rettens prinsipp og regler skal vektes og vurderes.

Først kort om de tre sentrale spørsmål den professorale folkerettsdebatten dreier seg om:

• Er sanksjonene mot Russland folkerettsstridige eller ikke.
• Hva er eller er ikke et rettsstridig selvforsvar mot angrep (eksemplifisert med angrep mot norske oljeinstallasjoner).
• Hva er å anse som et militært angrep eller ikke.

Ulike stater, politikere og folkerettseksperter viser seg å kunne ha svært ulike oppfatninger om folkerettens implikasjoner, herunder om den juridiske og politiske forståelsen av rettens og FN-paktens artikler om hva som er å betrakte som en ulovlig krigshandling. Ikke minst hersker det uenighet om hvilke betingelser som legitimerer en invasjonskrig mot et annet land.

I tilfellet Russland-Ukraina-krigen vil for eksempel Russlands, og enkelte andre lands begrunnelser for å gjennomføre en såkalt legitim militær spesialoperasjon åpenbart bli sett på av de vestlige demokratier som håpløse. Dvs. nærmest et språklig betinget forsøk på å unngå å bli vurdert folkerettslig, som den aggressive og invaderende part.

Russernes begrunnelser for å angripe og annektere deler av et annet selvstendig land inneholder en rekke historiske, sikkerhetspolitiske og juridiske fakta – slik russerne selv vurderer dem til å være. Men skal man gjennomføre et troverdig folkerettslig resonnement knyttet opp mot russernes faktafremstilling, må de juridiske resonnementer suppleres med et minimum av realpolitiske fakta, og av en form for moralsk analyse. I motsatt fall vil det juridiske resonnementet lett kunne fremstå nakent, helt uten forankring i de politiske realiteter det skal anvendes innenfor.

Behovet for en moralsk analyse innbygd i de folkerettslige betraktninger, om krigen mellom Russland og Ukraina, belyses på en god og forståelig måte av professor Torkel Brekke (Oslo Met). I Morgenbladet 39/7.-13. oktober skriver han om nettopp dette – om moralens plass i analysen av krig. En slik analyse sier Brekke, «starter med å dele inn kriterier for en rettferdig krig i to, nemlig retten til å starte og føre krig (ius ad bellum), og hva som er rett krigføring (ius in bello) Dessuten, sier Brekke, forutsetter retten til å starte og føre en krig en «legitim politisk autoritet». Til det premisset er å si, at de fleste rettsstater her i verden sterkt vil betvile at det russiske autokrati i dag innfrir slike legitimitetskrav. Legges disse og andre universelle prinsipper for moralsk krigføring til grunn, vil spørsmålet om hva som er en rettmessig tolkning av folkeretten måtte behandles bredt og sammensatt, dvs. både i en juridisk, realpolitisk og moralsk kontekst.

I dagens situasjon er det selvfølgelig urealistisk å tro at man kan få russisk og ukrainsk folkerettsekspertise til å enes om hvilke juridiske, realpolitiske og moralske betingelser som bør være gjeldende, for å kunne behandle begåtte krigsforbrytelser rett og riktig. Men, hverken folkerettseksperter eller internasjonale straffedomstoler må la seg skremme fra å bringe krigsforbrytersaker opp til doms av den grunn. En dommer, en statsadvokat, en forsvarsadvokat, et vitne, eller en professor i folkerett bør og må kunne ytre seg, ikke bare på et juridisk grunnlag, men også på et politisk og moralsk grunnlag, om hvilke land, institusjoner og personer de mener står for de groveste usannheter, og for de grusomste krigsforbrytelser, begått på slagmarken.

For litt siden var det i sakens anledning en heftig mediadiskusjon om hvorvidt en Amnesty-rapport om ukrainske folkerettsbrudd var troverdig, og/eller om rapporten gjenspeilte den virkelighet der folkerettsbruddene skulle ha skjedd. Noen folkerettseksperter valgte å si at Amnesty bare hadde «informert» allmennheten om hva som faktisk hadde skjedd. Andre folkerettseksperter mente Amnesty-rapporten ga en så vidt naiv og forenklet fremstilling av fakta, at det russiske autokratiets desinformasjonsapparat øyeblikkelig ville omsette rapportens «informasjon» til bevis for grove brudd på folkeretten, fra ukrainsk side.

Sannheten er som alle vet, krigens første offer. En krig vil derfor til en viss grad også endre betingelsene for ytringsfrihet. Partene vinkler og sorterer krigens virkelighet etter eget hode og forgodtbefinnende. I krig forsvinner derfor også raskt tilliten og troverdigheten mellom og til partene. Og dessuten svekkes partenes rettspolitiske vurderingsevne om rett og galt, om lovlig og ulovlig.

Spørsmålet om hvilken rolle etterlevelsen av folkerettens regler og prinsipp har hatt for vurderingen av Nobel fredspris kan i disse fredspristider kanskje være et relevant spørsmål å ha vært innom. Det man vel kan spørre seg selv om i den anledning er, om ikke de realpolitiske realiteter rundt prisutdelingen ofte kan ha overskygget spørsmålet om folkerettens stilling i den konflikten prisvinneren har fått prisen for å ha bidratt fredsbevarende til.

Hvem husker vel ikke tildelingen av prisen til Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres i 1994. Palestinakonfliktens folkerettslige aspekter i den sammenheng kanskje ikke av de mest fremtredende hensyn komiteen så hen til for tildelingen den gang. I den grad folkerettslige spørsmål ble berørt, måtte det kanskje ha vært rundt stridstemaet: Ble fredsprisen gitt til en terrorist, eller til en fredsforkjemper (Arafat)?.

I 1973 fikk USAs utenriksminister Henry Kissinger fredsprisen. Prisen skulle da egentlig deles med Le Duc Tho, en av de vietnamesiske kommunistenes fremste ledere. De to hadde fremforhandlet en våpenhvile for de stridende parter under Vietnamkrigen. Da det ble kjent at Kissinger under forhandlingene skulle ha beordret et luftangrep mot Hanoi, nektet imidlertid Le Duc Tho å ta imot prisen. Slik sett kan man vel si at pristildelingen i 1973 mer var basert på realpolitiske hensyn, enn hensynet til brudd eller ikke brudd på folkerettens prinsipper.

Hvis det skal kunnes trekkes noen entydig konklusjon i denne artikkelen må det være at de folkerettsekspertene som ikke kan bli enige om – på juridisk grunnlag – hvem som har folkeretten på sin side, fokuserer noe mer på de realpolitiske og de moralske hensyn når de ansvarlige for krigens grusomheter skal pekes ut, og debatteres om, i det offentlige rom.

**

[i] Se Aftenposten-artikkel av 28.09.22 av folkerettsjuristene Geir Ulfstein og Stian Øby Johansen: «Russland har ikke folkeretten på sin side» og svar-artikkel i Aftenposten av 07.10.22, av konflikt- og folkerettsforsker Cecilie Hellestveit: «Ikke på noe tidspunkt har jeg skrevet at sanksjonene mot Russland er folkerettsstridige»