Den allesteds nærværende forakten

Artikkelen er lederen til kulturseksjonen i årets første utgave av tidsskriftet Minerva.

Vi har ingen empiriske bevis for at menneskeverd eksisterer, det er en filosofisk og teologisk begrunnet påstand. I vår felles bevissthet fungerer det mer som et dogme, et vagt prinsipp som «alle» er enige om, slått fast av FNs menneskerettighetskomité. Så lenge vi holder oss borte fra å diskutere hvem som skal regnes som mennesker, eller begynner å snakke om hvem som har ansvar for at denne verdigheten blir praktisert, kan vi hvile på denne abstrakte enigheten.

Om vår verdighet bekreftes, er avhengig av andre menneskers frie vilje til å anerkjenne og respektere den. Og ser vi tilbake på historien eller på vår egen samtid, virker det som viljen til å aktualisere dette idealet er noe manglende. I min omtale av Arthur C. Brooks’ bok Love Your Enemies – How Decent People Can Save America from the Culture of Contempt går jeg nærmere inn på hvordan vår tendens til å forakte og fokusere på maktkampen mellom oss fører til en forråtnelse av både individ og samfunn. Ofte rettferdiggjort med at man egentlig kjemper for de svakestes rett. Brooks forklarer hvordan forakt rent fysiologisk ligger latent i oss, og at dette er noe vi bevisst må kjempe mot både på individuelt og kollektivt plan. Han foreslår at istedenfor å kjempe for at vi selv eller vår gruppe skal vinne denne kyniske maktkampen, burde vi gjøre opprør mot selve kulturen.