Rettferdig frihet

«Friheten er dyrebar» er et uttrykk jeg har hørt i en eller annen form i utallige 17. mai-taler. Vi kan alle være enige i at friheten er en grunnleggende byggestein for alt vi foretar oss som mennesker. Likevel er Sondre Hansmarks liste over 50 forbud, påbud eller reguleringer som bør fjernes, en gylden anledning til å reflektere over hvorfor vi skal finne oss i at staten setter begrensninger for våre liv. Det kunne være fristende å kommentere hvert enkelt punkt, men det er ikke poenget her. Poenget er å kaste lys over hva som rettferdiggjør at staten griper inn i enkeltmenneskets valgfrihet. Satt på spissen: Hvorfor kan jeg ikke bare gjøre som jeg vil?

Ved første øyekast virker listen å være en ren dyrkelse av det frie menneske – at det høyeste gode er individuell frihet. Individets rett til eget liv og utfoldelse er prinsippet alt annet skal underordne seg. Det er fristende å si seg enig og la det bli med det. Det er jeg som vet hva som gjør at jeg får et godt liv! Hvorfor kan jeg ikke bare gjøre som jeg vil – alltid?

Det er likevel verdt å merke seg at Hansmark etterlyser reguleringer. Under nesten hvert eneste forbud eller påbud nevnes forslag til begrensninger, etterlysning av rammer, grader av liberalisering og annen tolkning av reglene. De spørsmålene Hansmark skyver inn i den private sfæren eller gir sin egen subjektive mening om, er kanskje verdispørsmål som nettopp inneholder tungtveiende grunner for at staten bør sette noen begrensninger. På en interessant måte demonstrerer han poenget han problematiserer.

Hva ligger til grunn?

Det er tydelig at Hansmark har tenkt godt gjennom sine forslag til reguleringer, og her må vi andre og samfunnet også tenke høyt. Til grunn for ethvert forbud ligger det «noe». Vi begrenser retten til fri utfoldelse på visse områder for å oppnå noe annet. Det kan være seg et annet gode, beskyttelse eller vern av sårbare, forhindre forsøpling, forhindring av skråplanseffekt eller andre konsekvenser et frislipp vil kunne føre med seg. Selv om vi skulle fjerne forbudet, sitter vi likevel igjen med dette «noe». Et påbud eller forbud trenger ikke nødvendigvis bare å være et uttrykk for mistro mot at enkeltindividet kan gjøre ansvarlige valg i frihet. Det kan være et uttrykk for et visst menneskesyn, et verdisyn samfunnet verner om eller et nødvendig grep for nettopp å sikre individets frihet. På samme måte som Hansmark etterspør gode grunner for statens reguleringer, blir det fristende å spørre hva som rettferdiggjør Hansmarks forslag til reguleringer.

I viktige verdispørsmål kan man tenke seg at det finnes tungtveiende grunner for at staten bør sette begrensninger for vår utfoldelse. Her synes jeg listen med forbud og påbud har en svakhet. Den kan se ut til å likestille spørsmål om sigaretter og doble drinker med abortnemnder, aktiv dødshjelp og surrogati. Jeg forstår at det er det prinsipielle spørsmålet om frihet som er poenget, men listen er også en påminnelse til politikere. Jeg håper vi har politikere som ser at forbud mot surrogati og forbudet mot å ta et liv ikke begrenser seg til å handle om vår frihetsutfoldelse, men at det er andre viktige verdier som står på spill. I spennet mellom surrogati og søndagsåpne butikker finnes det verdier, menneskesyn og holdninger til livet som vi ikke bør viske ut. Ikke fordi noen skal moralisere, men fordi vi vil vite og påvirke hva som preger oss. Det er få ting som vekker vår rettferdighetssans mer enn urettferdig behandling av mennesker – særlig der staten er direkte involvert. Ved dødshjelp og i spørsmålet om abortnemnder står enkeltindividets verdi og rett til beskyttelse på spill.

Enkeltindividets verdi og rett til beskyttelse er noen av flere grunner til at vi har abortnemnder og et forbud mot aktiv dødshjelp. Jeg stiller meg tvilende til at det kun er friheten vår som står på spill i reguleringen av dette. Hva hadde vært resultatet dersom staten hadde holdt seg helt passiv og nøytral på disse områdene som direkte berører grensen mellom liv og død? Man kan se for seg at fravær av regulering kan føre til at enkeltindividet mister sine muligheter for å oppnå fullt potensiale, at man i sårbare faser av livet overlates fullstendig til omgivelsene, der tilfeldighetene tross alt rår. Hva om et sykt menneske opplever seg som en byrde for slitne pårørende, og dermed lar tanken om dødshjelp krype noen steg nærmere? Er ikke hvert menneskes rett til liv verdt å beskytte også i sykdomsfaser? Og i spørsmålet om abortnemnder – skal ikke staten nettopp ivareta enkeltindividet? Slik jeg har forstått det, har enkeltindividet en særlig sterk posisjon i liberalismen. Da fremstår det noe rart å velge å overse individet som abortnemnder skal beskytte og være en stemme for.

Frihet fra og frihet til

Klimatiltak glimrer med sitt fravær på listen. Få tiltak demonstrerer at noe er viktigere enn noe annet like godt som de begrensningene vi som samfunn har godtatt å leve med for å bevare jordkloden for fremtidige generasjoner. Selv om det er forskjellige meninger også i dette spørsmålet, er klimatiltak i det store og det hele blitt en begrensning i vår livsutfoldelse som er ansett for tungtveiende nok til at vi aksepterer dem. På samme måte som abortnemnder er et tiltak for også å beskytte et individ og dets fremtid, balanserer klimatiltak mellom å beskytte friheten vår nå og livsgrunnlaget for fremtidens mennesker.

Mange av debattene om dype verdispørsmål de siste tiårene handler nettopp om at min frihet støter mot din frihet. Den enes frihet til å ytre seg støter mot minoriteters beskyttelse; sekulære kirurgers ønske om reservasjonsrett mot omskjæring er en potensiell begrensning på jøders rett til omskjæring av sine guttebarn. Det viser også Hansmark når han unngår å snakke om verdiladede forbud vi alle enes om: Forbud mot kjønnsdiskriminering, forbud mot å forurense eller å kjøre uten sikkerhetsbelte for den saks skyld. Alle begrensninger på vår egen frihet som de fleste av oss aksepterer av verdimessige grunner eller for å beskytte personer fra seg selv. Dessuten uttrykker listen et frihetsbegrep som er ganske ensidig. Frihet er aldri bare frihet fra, men også frihet til. Frihet til å gjøre det gode og til å leve slik at andres frihet blir reell.

Noen spilleregler må gjelde for at vi skal være et godt samfunn å leve i. Menneskerettighetene er i seg selv et eksempel på ønskede rammer for menneskelivet. I tillegg til å lete etter gode grunner til at friheten ikke skal begrenses må vi diskutere om det finnes gode grunner for at den i noen tilfeller bør begrenses.