Frihetens atomisering

Atomisering er et ord hentet fra kjemien. Begrepet betegner den prosess der molekyler satt sammen av flere sammenbundne atomer, spaltes tilbake ned til enkeltatomer. Dette er mer generelt definert i det norske akademis ordbok som «dele opp i atomer; splitte i enkelte deler (slik at enhet eller sammenheng forsvinner); sprenge helt i stykker; oppløse fullstendig».

Muligheten for atomisering, impliserer slik eksistensen av en forutgående struktur. Denne strukturen består av enkeltatomer, som er bundet og sammenvevd i en høyere enhet. Når atomene slik blir forent i en høyere enhet, får de andre egenskaper enn de ville hatt uten foreningen.

Eksempelvis kan noe så enkelt som karbon, hydrogen og oksygen kombineres på enormt mange forskjellige måter. Setter vi sammen to karbonatomer, seks hydrogen og et oksygenatom, får vi normal alkohol hvis berusende effekter de fleste er kjent med. Legger vi derimot til et karbonatom og endrer strukturen litt, får vi neglelakkfjerner som er giftig.

Uten noen slik struktur, har disse atomene ikke disse spesifikke effekter. Isolert vil de derfor være mer reaktive til sitt miljø, og vil inngå i enhver forbindelse der det er mulig, helt uten tanke på intendert effekt.

Når atomene derimot er bundet sammen i en struktur, vil deres felles energier bidra til å skape en bestemt funksjon. Denne funksjonen vil vedvare til den tid strukturen møter en tilstrekkelig stor ekstern påkjenning, eller degenererer av intern ustabilitet. Den vil da oppløses og atomiseres, og med det miste sin funksjon.

Sosial atomisering

I senere tid har begrepet blitt brukt i en analogisk forstand, for å slik også indikere sosial atomisering. Forstått slik er det ikke kjemiske strukturer som oppløses, men sosiale strukturer. Atomene vil være samfunnets individer, og molekylene vil være de relasjonelle nettverk individene inngår i.

Slik som det finnes forskjellige atomer med forskjellige egenskaper, finnes forskjellige individer med forskjellige egenskaper. Det finnes mennesker som er høye, nevrotiske, disiplinerte, smarte, eksentriske, atletiske, ekstroverte, kreative, åndelige og hundrevis av forskjellige andre variasjoner.

Disse har forskjellige styrker og svakheter, og kan som atomer formes sammen i forskjellige ratioer og former for organisering. Mangfoldet av egenskaper i mennesker, gir derfor opphav til et eksponentielt antall forskjellige molekylære forbindelser som er mulig.

Tar en eksempelvis et utvalg høye, disiplinerte og begavede atleter, plasserer dem på en bane med klart definerte regler, gir dem et felles mål og en tydelig rollefordeling, kan en oppnå et dyktig basketballag. Disse vil da systematisk oppnå sine mål bedre enn en mindre selektert og dårligere organisert gruppe til den aktuelle funksjon.

Ellers kan folk organiseres i familier, bedrifter, kirker, fritidsaktiviteter, uformelle grupper for atspredelse, nabolag, hærer, partnerskap, politiske grupperinger, kriminelle organisasjoner, vennskap, strategiske allianser, spill og et utall variasjoner av disse.

Felles for alle disse er at de samler mennesker i frivillig samarbeid, med mer eller mindre tydelig definerte roller, for å oppnå et felles definert mål. Dette gjøres fordi mennesker er flokkdyr, og fordi velorganiserte grupper kan oppnå ting som ingen av de enkelte kunne oppnådd alene.

Enkelte individuelle atomer kan derfor slik som i kjemien inngå i flere strukturer samtidig, så fremt virksomhetene til de ulike delene ikke står i konflikt med hverandre. Individer kan derfor være del både av et partnerskap, en nasjon, et trossamfunn og en vennegruppe, så fremt de ikke begår utroskap, landssvik, blasfemi eller bedriver kriminelle aktiviteter med sine venner.

Dette skyldes den enkle grunn av at grupper som jobber mot et mål, vil utvise og straffe de som nyter fordelene av gruppen, mens de samtidig undergraver målet.

Ikke alle grupper er likeverdige

Det er derfor klart tilfellet at det er kvalitative forskjeller mellom grupper, som har ulik normativ verdi og ulik evne til å oppnå sine mål. En gruppe kan ha et rettferdig mål, eller den kan ha et urettferdig mål.

Eksempelvis kan en gruppe forsøke å danne og bygge et samfunn for det felles gode, mens en annen gruppe kan forsøke å røve eller hærta for å tjene sine egne interesser. Likevel er det et viktig punkt å observere, at selv grupper med et urettferdig formål krever en intern rettferdighet.

Dette påpeker Platon i verket Staten, med en analogi om en røverbande. Der skriver han at selv om deres formål er å drepe, forgripe og rane til seg, er de avhengig av en intern justis for å oppnå dette. De må derfor i det minste ikke rane fra hverandre, ha en tydelig rollefordeling og en plan, for å slik kunne oppnå sine urettferdige formål.

Gjør de ikke det hevder han, vil de havne i konflikt med hverandre og være uten evne til å arbeide som en enhet. Dette er et poeng som ble overmåtelig demonstrert av romerske legionærer, som kunne overvinne langt større grupper fiender med sin overlegne disiplin og organisasjon.

Dermed vil det generelt sett være slik at en velorganisert homogen gruppe, med tydelige roller, hierarkier, fellesskap og et delt mål, vil samarbeide bedre og oppnå sine mål bedre enn en gruppe som ikke er det. 

Motsetningsvis vil en mangfoldig, dårlig organisert gruppe, med utydelige roller, lite hierarki, lite sammensveiset gruppe uten klare delte mål, lide av intern konflikt og dårlig evne til å samarbeide om noe felles.

Vestens tradisjon

Det er derfor klart at visse grupper er bedre på å oppnå sine mål. Noen bedrifter vil utkonkurrere andre, noen fotballag er bedre, noen korps spiller bedre og mer komplekse stykker, og noen håndverkere bygger bedre.

Problemet er imidlertid at alle disse virksomheter har forholdsvis åpenbare mål. En bedrift vil selge mer og bedre produkter enn sine konkurrenter, et fotballag vil skåre flere mål enn motstanderen, et korps vil findyrke ferdigheten av deres virksomhet, og en håndverker vil bygge praktiske, solide og tiltalende bygg.

Spørsmålet er dermed hvilke overordnede mål som er verdige og gode for ikke bare en del av samfunnet, men helheten. Eller sagt i sin overførte betydning fra den foregående diskurs, hvilken molekylær enhet er den beste overordnede strukturen for et menneskelig samfunn.

Dette er et ekstremt komplekst spørsmål, ettersom det gitte antallet forskjellige individer vil være tilnærmet uendelig forskjellige måter å organisere dem i grupper og undergrupper. Dessuten vil det videre kompliseres av miljøets eksterne betingelser, slik at det som fungerer for en gruppe på et tidspunkt ikke nødvendigvis vil fungere for en annen gruppe på en annen tid og sted.

Utfordringen er derfor nær ved å allerede virke umulig, da det vil bli som å lete etter en nål i en uendelig stor høystakk. Problemet kompliseres videre av enkeltindividers tendens mot egoistiske interesser. Dermed kan prosessen med å lete i seg selv korrumperes, når visse undergrupper har en aktiv interesse av å hevde at det som egentlig gagner deres interesser er det beste for samfunnet.

Til tross for alle disse komplikasjoner står vi likevel ikke fullstendig på bar bakke. Dette skyldes faktumet at vi ikke er de første menneskene som har eksistert. Vi har derfor fått overlevert en kulturarv, som er produktet av tusenvis av år med prøving og feiling, og foreldre som har gjort sitt beste for å overføre sin visdom til sine barn.

Om vi så ønsker å finne ut hvilke mål, strukturer og virksomheter som best leder til det gode her i vesten, kan vi se til de visdomstradisjoner som skapte våre samfunn.

Det gode, det sanne og det skjønne

Dersom vi studerer denne tradisjonen vil vi finne et rikt utvalg av praksiser, institusjoner, kulturelle normer, roller og idealer som strekker seg helt tilbake til antikkens Hellas. Innen disse finner vi tre sentrale idealer som har vært med oss hele veien, og som våre samfunn ble bygget på. Disse tre er det gode, det sanne og det skjønne.

Det gode betegner troen på en objektiv moral og på objektive karakterdyder som vi alle burde strebe mot. Disse er eksempelvis visdom, mot, måtehold, ydmykhet, tilgivelse og kjærlighet. Det sanne betegner troen på en objektiv virkelighet, prinsipper som underligger denne og en tidsuavhengig menneskenatur. Mens det skjønne betegner troen på objektive kriterier for skjønnhet, som kan løfte vår ånd opp fra våre dagligdagse begjær og inspirere oss til å bli gode mennesker.

Til disse kreves selvsagt en levende diskurs om nøyaktig hva disse er, og hvordan vi best setter dem ut i praksis. Dette har også vært gjort helt siden grekernes tid, med millioner av kunstverk, filosofier, politisk arbeid, religiøse meditasjoner og moralsk oppdragelse, som har skapt våre sivilisasjoner og animert våre liv.

Denne kropp av visdom og raffinering av menneskelig potensial, er av slike gigantiske proporsjoner at helheten er hinsides forståelse av noen enkelt person. Den er derimot en arv som vi må ta på oss og engasjere i, uten at dens rasjonelle berettigelse alltid er klar for oss. Vi må derfor tro på våre forfedres visdom ikke basert på fornuftig argumentasjon, men bevismaterialet som ligger i det de evnet å bygge til oss.

Dersom vi aksepterer denne arv, har tillitt til den og legger merke til at den er god i forhold til all den lidelse som eksisterer i resten av verden, burde vi være ytterst forsiktig med å endre den etter moderne mote. Dette sentimentet ble mesterlig fremstilt av filosofen G. K. Chesterton, som oppfordret reformister til å aldri fjerne et gjerde uten å vite hva det er til for.

Oppløsningen av samfunnslimet

Årsaken til dette sentimentet er enkel, at om en fjerner gjerder uten å vite hva de er til for kan en komme til å påføre dramatiske konsekvenser. Dette er fordi ingen mennesker, verken nålevende eller våre forfedre, ville giddet å bygge et gjerde uten en grunn.

Dersom vi så anerkjenner at det finnes måter å organisere grupper som er bedre enn andre, at vi burde strebe mot det gode, det sanne og det skjønne, at den beste veien til å nå disse er gjennom våre tradisjoner og at dette er selve grunnlaget for våre samfunn, så vil ødeleggelse av disse oppløse samfunnet. Eller sagt på en annen måte, det vil lede til sosial atomisering.

Dette gir således et springbrett til å evaluere den progressivisme som har dominert våre samfunn siden femtitallet, med fordelen av å nå også kunne se dens konsekvenser.

Spesifikt er det verdt å trekke frem utviklinger innen epistemologi, estetikk og moral, der det i økende grad er blitt populært å hevde sosial konstruktivisme innen alle tre. Det vil si påstandene om at det ikke finnes noen objektiv sannhet, objektiv skjønnhet eller objektiv moral, men at alt er relativt, et produkt av sosialisering og konstruert av sosiale strukturer.

Dette er særlig tydelig innenfor eksistensialismen som at Gud er død, rett og galt finnes ikke, menneskets natur finnes ikke, og alle er fullstendig frie til å finne og uttrykke sitt autentiske selv. Dermed skal vi ikke lenger strebe mot å bli gode mennesker, eller å handle på en måte som er bra for vårt samfunn. 

Det eksistensielle prosjektet retter en heller mot å bli mest mulig fri og autentisk, som innebærer å bryte ut av de strukturer en er en del av. Følgelig vil en ikke kun ignorere ens tradisjoner, fellesskap og roller, men aktivt søke å dekonstruere, ødelegge og latterliggjøre disse, for å slik oppnå frihet. Dermed inviteres en ikke til å temme sine impulser for å bli dydig og sannferdig, men heller å dyrke sine impulser og tro nøyaktig hva en vil.

Denne prosessen vil selvsagt lede til en del moro på kort sikt, ettersom det kan være festlig å forfølge nytelse og ødelegge det andre har skapt. Over tid derimot vil festen brenne ut, og vi vil sitte igjen i ruinene av det som en gang var vår sivilisasjon.

Således er frigjøringskulten, og de svake filosofiske berettigelser den bruker for å forsvare seg selv, intet mindre enn en forbrenning av det fellesskap våre forfedre dedikerte sine liv til å bygge. Derfor burde det ikke overraske noen, at jo mer den ødelegger de verdier og fellesskap som en gang bandt oss sammen, jo mer atomisering vil den medføre.

Når så dette har vært det mest sentrale prosjektet innen politikk, kultur og marked, vil det uunngåelig lede til oppløsning av samfunnet. Dette har tatt politisk form gjennom at staten tar over stadig flere av de forpliktelser mennesker før hadde til hverandre. Staten er sikkerheten, staten skal oppdra ens barn, ta vare på ens eldre, være økonomisk støtte, gi utdannelse og kurere all vår lidelse, så de moderne, frigjorte individene ikke behøver tenke på noen andre enn seg selv.

Tilsvarende har kulturen insistert gjennom endeløse mengder propaganda og reklame, at alle måter å leve på er like bra, ingen begjær er dårlige, alle kulturer er like, og at det ikke finnes noen objektive goder vi burde strebe mot. Mens markedet har stått klar til å mate oss med våre produkter til selv våre mest overfladiske og nedrige begjær, helt uten tanke på hvilke skader det påfører samfunnet.

Konsekvenser

Til alt dette kan en selvsagt avfeiende hevde at individuell frigjøring et uforbeholdent gode, og at vi trenger mer heller enn mindre frihet. En vil imidlertid da være nødt til å konfrontere problemet om nøyaktig hvilken frihet en sikter til.

Dette er kjernen av problemet i frigjøringskulturen, ettersom den sikter mot en kortsiktig og barnslig form for frihet, som ikke tar seg tid til å evaluere effektene av den friheten. Således er den ikke ulikt en tillatende forelder, som hevder å være snill når hun lar barnet ukritisk spise godterier, bare for å indusere svak impulskontroll, dårlig helse og hullete tenner i sitt barn.

Denne etikken vil slik oppdra en avhengig, udisiplinert, egoistisk og tidvis direkte amoralsk befolkning, som lever usunne liv og så blir sjokkert over at de blir syke. Men det dypeste paradokset er at deres avhengighet og reduserte evne til forpliktelse, over tid vil skape en slavisk og ensom tilværelse der de ikke lenger har noe annet valg enn å fortsette sin usunne livsstil. 

Samtidig vil denne individuelle orienteringen også degenerere det sosiale stoffet og samfunnets fellesskap, som vil gi rotløshet og redusert tilgang på sosiale goder. Dermed vil ting som vennskap, stabile partnerskap, familier, lokal tilhørighet og ja selv kjærlighet i seg selv, bli et stadig mindre tilgjengelig gode.

Dermed vil det moderne frigjorte menneske finne seg i en nedadgående spiral, der deres egoisme reduserer kvaliteten på deres relasjoner, som igjen forsterker ens egoisme, og leder til en endeløs kamp etter anerkjennelse, overskridelse og distraherende konsum. 

Dette vil igjen føre til en selvforsterkende trend, der individer forsøker å forme seg etter hva som tjener deres begjær og interesser, heller enn det objektivt gode for fellesskaper. Følgelig vil flere og flere adoptere politiske synspunkter, moralske overbevisninger og kulturelle preferanser, som uforholdsmessig hevder måten akkurat de selv lever på er god. Hvilket som kun videre vil forsterke kulturens forfall.

Slik vil folk i økende grad ha sin egen moral, sin egen subjektive sannhet og sitt eget subjektive syn på hva skjønnhet er, som vil drive mennesker fra hverandre, fremme polarisering og gjøre samarbeid stadig mer krevende.

Dette skyldes et enkelt faktum om vår art, om at ingen mennesker kan samarbeide om noe eller ha betydelig tillit til hverandre, om de ikke som minimum er enig i en sann forståelse av virkeligheten, et sett moralske verdier om hva de burde strebe mot, og et syn på hvordan et vakkert samfunn ser ut.

Når vi så i årevis har vært utsatt for radikale akademikere og ideologer, som har dedikert hele sin karriere til å benekte objektiv sannhet, skjønnhet og moral, er atomisering en selvfølgelig konsekvens. 

Følgelig opplever vi mindre samhold, tillit, fellesskap, delt tro, felles kultur, svekkelse av vår økonomi, svekkelse av vesten, og mer psykisk lidelse som følge av vårt fragmenterte åndsliv. Mer spesifikt ser vi i skolen, kunst og kultur, at standarder for kvalitet degenererer i et populistisk forsøk på å si at «alle er like flinke». Vi ser økninger i skilsmisser, barnløshet, ensomhet, promiskuitet, meningsløshet, konsum, dydssignalisering og kjendiser som utviser de verste av menneskelige egenskaper.

Det er derfor med tungt hjerte jeg spør om denne friheten virkelig var verdt det, hva slags samfunn vi etterlater til fremtidige generasjoner og om det er mulig å snu trenden før det er for sent.