Formuesskattens negative realiteter

Hovedpremisset for Rasmus Haugen Sandviks artikkel om «syv myter om formuesskatten» i Agenda Magasin (25.6) og i Fagbladet (27.6) er fordeling og ulikhet. Skatter bidrar til omfordeling, og formuesskatten spesielt bidrar til at ingen blir nullskatteytere, er hans utgangspunkt.

Det første premisset er riktig. Skatter bidrar til omfordeling, men langt mindre enn den offentlige velferden. Offentlige tjenester og velferd betyr mye for dem som trenger det i Norge. I stort står skatter for ca. 20 prosent av omfordelingen, mens offentlig velferd står for ca. 80 prosent. Å bygge omfordelingsdebatten på formuesskatten, slik Sandvik gjør, blir faglig svakt, når vi vet formuesskatten, statisk målt, står for ca. én prosent av omfordelingen – og da er de nye jobbene og de høyere lønningene som en fjerning av formuesskatten ville kunne gitt, ikke tatt med.

Formuesskatten er skatt på næring

Selv om formuesskatten utlignes på eiers hånd, er formuesskatt for investeringer i bedrifter og arbeidsplasser reelt sett en næringsskatt. Over tid finansieres den ved at eiere tapper bedriftene for kapital. Dette er midler som, uten en formuesskatt, ville blitt brukt til å finansiere investeringer eller å gjøre bedriftene mer solide. Virkningen av formuesskatten er et næringsliv som er mindre omstillingsdyktig, mindre nyskapende og mindre i stand til å klare utfordrende tider.

Andre ser seg nødt til å ta opp private lån på egen bolig, og de risikerer å sitte igjen kun med lånet, dersom drømmene om å skape varige jobber brister.

Sandvik hevder at formuesskatten ikke virker negativt på gründerskap. Her tar han feil. Også en formuesskatt basert på bokførte verdier kan være tyngende for bedriftsbyggere, fordi det kan gå flere år til bedriften vil gå med overskudd. Her forteller seriegründer Jan Sollid Storehaug litt om dynamikken ved å starte selskaper og ha ambisjoner.

Kapital er viktig i oppstartsfaser, og selv titusener i årlig formuesskatt kan ødelegge muligheter. Det er et lotteri med høy risiko å forsøke å skape en internasjonal vellykket bedrift, og sjansen for aldri å lykkes eller skape overskudd er betydelig. For de mest ambisiøse selskapene er risikoen stor, og når banker kvier seg for å yte lån, er egenkapital fra investorer ofte det eneste alternativet. Noen gründere ser seg nødt til å finansiere formuesskatten ved å tappe bedriften, som ennå ikke tjener penger, for kapital, eller ved å selge seg ned, ofte fra en svak forhandlingsposisjon. Andre ser seg nødt til å ta opp private lån på egen bolig, og de risikerer å sitte igjen kun med lånet, dersom drømmene om å skape varige jobber brister. Formuesskatten bidrar også til at tilgangen på norsk egenkapital begrenses for gründere, da mange norske investorer heller velger tryggere investeringer, og utenlandsk kapital enten er helt fraværende eller ytterst begrenset. Dette er drøftet nærmere i blant annet Civitarapporten «Kompetent kapital» og Civitarapporten om skattereform. Utlendingene kjøper andelsmessig opp de større bedriftene i Norge, og de finansierer kun noen få prosent av de minste selskapene.