Forskningens rolle er ikke å tjene samfunnet, men sannheten

I samfunnsdebatten hører man ofte utsagn av typen «forskning viser at», som om dette er et sort/hvitt-spørsmål. Det kan virke fornuftig, ikke fordi forskning er ufeilbarlig, men fordi forskning tross alt skulle være det beste vi har.

Men spørsmålet er mer komplisert. Forskningsmessige konklusjoner kan være beheftet med en stor eller liten sikkerhet som bør påvirke hvor mye autoritet den skal tillegges. Det foreligger også systematiske skjevheter, som ideologiske og økonomiske bindinger. Når slike bindinger knyttes til stor metodologisk usikkerhet går det fort galt, det oppstår historiefortellinger som gis vitenskapelig autoritet. Dette er problematisk fordi forskningsmessig autoritet påberopes på alle samfunnsområder enten det gjelder økonomi, pedagogikk, barnevern, naturvern eller tunnelbygging.

Det er ikke populært å si det, men forskning burde rangeres i et hierarki etter hvor sikre forskningsresultatene er. For eksempel har man stor tillit til energilovene, og det er uproblematisk å hevde «forskning viser at» vi ikke bør satse på perpetuum mobile (evighetsmaskiner), som energiløsning. Selv om enigheten heller ikke her er absolutt, vedder jeg gjerne livet på energilovene.