FRA PAPIRUTGAVEN

Skyld og forsoning i fengsel

Med stempel som kriminell får man ingen forsoning med det øvrige samfunnet, og det motiverer heller ikke til å søke forsoning med seg selv.

Publisert

Jeg har gjort noe ondt. Jeg har tatt livet av et menneske. Riktignok i en trusselsituasjon, men likevel som et resultat av en overdreven reaksjon. For det har jeg sittet nesten ni og et halvt år i fengsel. I løpet av disse årene skrev jeg doktorgradsavhandlingen «Indre og ytre soning», om tiden i fengsel, min vei til forsoning og hvor det norske fengselssystemet kommer til kort.

Jeg brukte lang tid på å ta et oppgjør med meg selv før jeg ble forsonet med meg selv og det jeg hadde gjort. Veien jeg gikk, via anger og skyldfølelse, er verken typisk, representativ eller noe som fremmes av fengselssystemet. Tvert imot, ett av grunnproblemene med fengselssystemet i Norge er at man stort sett hindrer fangenes indre soning. I stedet for å legge til rette for at fangene kan erkjenne det gale de har gjort og stimulere prosessen hvor de kjenner på skyldfølelse og et ønske om å forandre seg, handler fengsel i mye større grad om å innpode i fangen en identitet som kriminell. Slik låses han fast til sin gjerning uten å tilbys noe alternativ å identifisere seg med. Skjøvet ut av samfunnets moralske fellesskap uten tro på en vei tilbake eller en vei ut av den kriminelle tenkemåte, gis det ikke lenger mening med anger og selvransakelse. I stedet tvinges man til å finne et fellesskap blant de utstøtte og identifisere seg med rollen som kriminell: «En gang kriminell, alltid kriminell».

Min vei

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS