Parthenon: Et symbol på demokrati – og klokskapen i å overlate ansvaret for egen sikkerhet til andre

«Vi vant», var de siste ordene Pheidippides rakk å ytre før han segnet om og døde av utmattelse. Han hadde løpt 42 kilometer til Athen for å overbringe beskjeden om at den athenske hæren hadde beseiret perserne i slaget ved Marathon.

Denne tragiske, men heroiske avslutningen på Pheidippides' liv markerte samtidig begynnelsen på Athens storhetstid og antikkens eksperiment med demokrati som imperial styreform.

Før slaget ved Marathon hadde grekerne vært på retrett fra perserne, som gradvis påtvang greske bystater å underkaste seg. Til tross for at perserne fortsatt ikke var fullstendig beseiret, hadde athenerne nå vist at seier var mulig. I kjølvannet av Marathon ble Hellas mobilisert til motstand. Selv om grekerne også led betydelige tap, lyktes de til slutt med å drive perserne ut av Hellas 11 år senere, ved slaget ved Plataiai.

Grekernes suksess var muliggjort gjennom samarbeid mellom bystater som tidligere hadde betraktet hverandre som rivaler. Dette la grunnlaget for en allianse mellom dem, selv etter at perserne var fordrevet. Alliansen skulle beskytte Hellas mot fremtidige persiske invasjonsforsøk og støtte opprør i Asia for å frigjøre greske bystater under persisk kontroll.

Alliansen tok navnet Den deliske liga etter øya Delos, hvor de allierte bystatene møttes for å debattere og stemme over alliansens handlinger. Delos var valgt både av praktiske og symbolske årsaker: praktisk fordi øya lå sentralt i det greske øyriket, og symbolsk fordi lokasjonen understreket at alle medlemsstatene var likestilte ved at Athen ikke var hovedsete. Ligaens skattekammer ble også plassert på øya.

Finansiering av alliansen var avgjørende. Medlemmene kunne enten bidra med skip og soldater eller betale en kontingent for at andre skulle stille med militær styrke. Grekerne forstod prinsippet om komparative fortrinn lenge før Ricardo. Små bystater betalte Athen for å opprettholde en sterk flåte og hær, mens de selv prioriterte andre oppgaver. Denne spesialiseringen bar frukter: Ligaen lyktes med å fordrive perserne fra nesten hele den tyrkiske kysten, eliminere piratvirksomhet og forhindre konflikter mellom de tidligere rivalene.

Men suksess avler sine egne problemer. Med Pax Athen etablert begynte flere bystater å stille spørsmål ved hvorfor de fortsatt skulle være en del av Den deliske liga, når fienden var beseiret og medlemskapet var kostbart.

Dette skapte utfordringer for Athen, som hadde bygget sin økonomi rundt etterspørselen etter deres hær og flåte. Da øya Naxos forsøkte å melde seg ut, ble det hittil uavklarte spørsmål om hvorvidt ligaen var en allianse med en hær eller en hær med en allianse rask oppklart. Athen invaderte Naxos og påtvang dem fortsatt medlemskap – men nå uten stemmerett. Athens hegemoni var etablert.

Som hegemon forfulgte Athen en stadig mer ambisiøs politikk, både innenriks og utenriks.

I 461 før Kristus ble Perikles Athens fremste leder. Hans politiske agenda var å utvide demokratiet så radikalt at senere historikere har kalt ham en populist. Han innførte reformer som ga flere rettigheter og innflytelse til lavere samfunnslag som gratis teaterforestillinger og flere lønnede politiske verv.

Samtidig ble det stadig lenger reisevei for å føre krig mot perserne. I 460 før Kristus brøt det ut opprør mot perserne i Egypt, og Athen sendte en flåte for å støtte opprøret. Ekspedisjonen endte i katastrofe: athenerne mistet over 250 skip og 50 000 mann.

Med et ambisiøst sosialt program hjemme, en svekket hær og stadig opprør blant de mindre bystatene i ligaen, fikk Perikles et akutt problem: Hvordan skulle han finansiere det hele?

Løsningen hans var enkel. Under påskudd av sikkerhetsmessige hensyn besluttet athenerne å flytte ligaens skattekammer fra Delos til Athen. Vel framme ble midlene brukt på spektakulære byggeprosjekter som skapte arbeidsplasser og muliggjorde gjenoppbyggingen av hæren.

Det mest kjente byggverket som ble reist med ligaens midler, er Parthenon på Akropolis – som ironisk nok også ble det nye oppbevaringsstedet for alliansens penger. På de alliertes bekostning hadde Perikles raskt omdannet Athen fra mislykkede militære eventyr i Midtøsten til å bli storslått igjen!

Athens arroganse og misbruk av alliansens midler kom likevel med en langsiktig konsekvens. Tyveriet av ligaens skattekammer, som av flere er omtalt som den største svindelen i historien, ødela for alltid tillitsforholdet mellom Athen og de mindre bystatene. Athenerne ble deretter nødt til å forvalte en allianse som både fremstod truende og samtidig var skjør.

Den kombinasjonen destabiliserte relasjonen mellom Athen og den andre greske stormakten Sparta. Spartanerne kom til slutt til å intervenere for å bryte opp Athens imperium i det som ble kjent som Peloponneskrigen, hvor Athen led et endelig nederlag og demokratiet ble avviklet til fordel for et oligarki under Sparta.

Parthenon er i dag kjent som et av de fremste symbolene på antikkens store demokrati og opphavet til vestlig sivilisasjon. Dets tilblivelse er likevel uløselig knyttet til datidens maktpolitikk. Det kan tjene som en påminnelse om utfordringene ved å overlate ansvaret for egen sikkerhet til andre og at demokratier er volatile og kravstore strukturer med en iboende tendens til å utvikle doble standarder når det passer dem.

Og ikke minst – grådighet kommer med en pris. Om athenerne ikke hadde falt for fristelsen til å bygge Parthenon ville de hatt lettere for å mobilisere sin allianse i krigen mot Sparta og kanskje beholdt sitt demokrati og imperium. I stedet fikk vi dette monumentet over hva demokratier ikke burde gjøre.

Artikkelen er først publisert på skribentens Facebook-side, og gjengis her etter avtale.