Militært-sivilt samarbeid kan øke forsvarsevnen

I en tid preget av økende geopolitiske spenninger og rask teknologisk utvikling, er behovet for forsterket militær kapasitet mer presserende enn noen gang. Dette krever en innovativ tilnærming til hvordan vi bygger og vedlikeholder vår forsvarsevne, ikke minst gjennom nye former for nasjonalt militært-sivilt samarbeid. Videre må vi anerkjenne utdanningens kritiske rolle for en langsiktig gjenoppbygging av norsk forsvarsevne.

Samarbeid mellom offentlig og private sektor har vist seg å være en nøkkelstrategi i mange sektorer for å drive innovasjon og effektivitet. I forsvarssektoren representerer dette en mulighet til å utnytte den private sektorens smidighet, teknologiske nyvinninger og kapasitet for rask utvikling. Militære behov endrer seg raskt, og den tradisjonelle offentlige anskaffelsesprosessen kan ofte være for langsom til å holde tritt med disse endringene. Her kan et tettere samarbeid med private aktører sikre tilgang på de nyeste teknologiene og kompetansen som er nødvendig for å bygge opp en moderne og slagkraftig forsvarssektor.

Agder Aviation Tech Team AS ble i 2019 etablert av et team av unge pensjonister fra Luftforsvaret, alder fra 57 år og opp til 62 år. Med base på Kjevik i Kristiansand har selskapet nå 25 ansatte og har i samarbeid med Kongsberg Aviation Maintenance Systems AS de siste fem årene levert teknisk grunnutdanning til det norske og det rumenske luftforsvar. I dag er det skrikende behov for flyteknikere i de fleste NATO-land, men lite smidige offentlige beslutningsprosesser gjør at denne utdanningskapasiteten ikke er fullt utnyttet. Resultater er at det norsk luftforsvar, i likhet med flere NATO-land, har kjøpt avansert jagerfly til mange milliarder, men mangler teknikere til å holde flyene i lufta. Dette blir til dels løst i Norge ved at Luftforsvaret kjøper flyteknisk kompetanse fra flyprodusenten Lockheed Martin til svimlende timepriser. Derimot, hvis en heller hadde utdannet egne teknikere med basis i et militært-sivilt samarbeid i Norge vil dette vært både rimeligere og mer langsiktig, spesielt i et beredskaps-perspektiv.

I en krise, eller en konfliktsituasjon, vil det være et stort behov for å øke den militære utdanningskapasiteten, spesielt innen flyteknisk kompetanse. I en slik situasjon kan man ikke forvente å få flytekniske tjenester levert fra andre nasjoner, men man bør sikre at Norge har nok nasjonal kapasitet til holde jagerflyene operative. Militær beredskap er et nasjonalt anliggende og er noe man bygger i fredstid. I flere sammenhenger har forsvarssjefen og sjef for Luftforsvaret vært tydelige på konsekvensene av manglende flyteknisk kompetanse og kapasitet på alle nivåer; Luftforsvaret klarer ikke å holde alle jagerflyene operative, selv i fredstid. I en krise, eller i verste fall en krigssituasjon, vil Luftforsvaret ha enda større utfordringer med å opprettholde en beredskapsorganisasjon med tilstrekkelig flyteknisk kapasitet.

Professor Hanne Haaland Matlary har i flere kronikker påpekt hvordan Norges forsvarspolitikk må tilpasse seg nye sikkerhetspolitiske realiteter. Gjennom hennes analyser fremheves betydningen av å bygge robuste allianser og være strategisk i tilnærmingen til nasjonal sikkerhet. Dette resonnerer godt med behovet for å integrere private aktørers innovasjonsevne og ressurser i det nasjonale forsvaret. For å realisere dette må vi legge til rette for en kultur av samarbeid mellom det offentlige og private. Dette innebærer klare rammevilkår som både beskytter nasjonale interesser og oppmuntrer til privat innovasjon.

Det ingen tvil om at vi står overfor en ny æra i forsvarspolitikken i Europa. Økt militær kapasitet gjennom nye former for militært-privat samarbeid, med en bærebjelke av solid utdanning og forståelse for de geopolitiske realitetene, er ikke bare ønskelig, men nødvendig. Kun ved å etablere nye og innovative former for militær-sivilt samarbeid, kan Norge sikre en robust, fleksibel og fremtidsrettet forsvarsevne.