Som ungdomspolitiker fra 2017 til 2021 ga jeg blaffen i forsvar og sikkerhet

Omsider skal Norge nå NATOs toprosentmål. Det er fint. Men dette målet ble tross alt fastsatt for ti år siden. Hvorfor har ikke Norge nådd målet tidligere?

Denne teksten er et forsøk på å belyse problemstillingen fra mitt perspektiv som ungdomspolitiker fra 2017 til 2021. I denne perioden var jeg aktiv i Unge Venstre, blant annet som sentralstyremedlem. 

For å si det rett ut, så ga vi blaffen. De fleste av oss hadde ikke forsvars- og sikkerhetspolitikk på radaren i det hele tatt. Riktignok var mange bekymret over høyrepopulismens fremvekst i form av Brexit i Storbritannia, Le Pen i Frankrike og Trump i USA, men vi var ikke redde for krig. Min generasjon vokste opp i en verden hvor krig var noe som foregikk i Afghanistan og andre land langt unna, ikke i Europa. 

Interesse for forsvars- og sikkerhetspolitikk var forbeholdt et snevert segment av Unge Venstre. De som var opptatt av politikkområdet, var de som snart skulle begynne eller akkurat hadde fullført førstegangstjenesten. Det var nærmest litt sært å være opptatt av forsvarspolitikk. Jeg – og de fleste andre i ungdomspartiet – mente at Unge Venstre og Venstre heller burde rette oppmerksomheten vår mot saker med bredere appell.

Mitt første ordentlige møte med forsvarspolitikk fikk jeg i mars 2020, da Atlanterhavskomiteen inviterte én representant fra hvert ungdomsparti til Troms i forbindelse med den store NATO-øvelsen «Cold Response 2020». Der fikk vi ungdomspolitikere en innføring i det norske forsvaret, sitte på i stridsvogn, sove i telt og møte daværende hærsjef Eirik Kristoffersen. 

Formålet var å gi oss et innblikk i norsk forsvar og forsvarspolitikk, slik at neste generasjon politikere skulle ha mer kunnskap om feltet. Flere av dem vi snakket med ønsket nok å vise oss hvor dårlig det sto til, i håp om at vi skulle arbeide for større forsvarsinvesteringer i fremtiden. 

Om man legger dette til grunn som formålet med at vi ble flydd nordover, vil jeg si at turen var delvis vellykket. Jeg lærte mye nytt og jeg ble bekymret over tilstanden til det norske forsvaret etter å ha sett hærens gamle og mangelfulle utstyr. Det ble tydelig presentert for meg at Norge ikke var spesielt godt rustet til å håndtere en eventuell russisk invasjon og at landet vårt trengte store investeringer for å få på plass et godt (nok) forsvar. 

Likevel var jeg ikke helt overbevist om at Norge faktisk burde prioritere å sette av de nødvendige midlene til å ruste opp forsvaret. Summene det ble snakket om opplevdes som demotiverende store. Hvor fantes det hundrevis av milliarder kroner, liksom? Forsvaret føltes som et utømmelig sluk hvor det måtte astronomiske summer til for at det skulle monne. Skulle Norge virkelig satse på forsvaret, ville hele handlingsrommet i statsbudsjettet være oppbrukt. 

I dag mener jeg (samt Venstre og resten av Stortinget) at det er riktig å gjennomføre en storstilt satsing på forsvaret, selv om det koster. 

At jeg ikke kom til denne konklusjonen tidligere skyldes ikke at jeg trodde forsvaret vårt var velutbygd. Det var det tydelig ikke. Problemet var at jeg ikke tok på alvor at Russland faktisk var farlig. 

Putin var utvilsomt en kjip og udemokratisk statsleder, men jeg hadde likevel en magefølelse om at han ble hausset opp. Kanskje haukene som ønsket mer penger til forsvar overdrev hvor farlig han var? Vi som så på oss selv som «moderate, fornuftige politikere» måtte nødvendigvis veie ulike gode hensyn opp mot hverandre. Derfor kunne ikke forsvaret få alt de pekte på. Det ga ikke mening å droppe alt annet når risikoen for en russisk invasjon opplevdes som så liten. Ikke minst hadde Norge NATO-allierte å lene seg på, om ulykken først var ute. 

I ettertid har jeg reflektert meg frem til at feilslutningen delvis skyldes manglende kunnskap om og forståelse av Russland, men også en form for mental akrobatikk. Om du mener a) norsk forsvar er i en mangelfull forfatning og b) det er plausibelt at Russland vil invadere Norge eller våre allierte, er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at forsvaret må gjennom en betydelig oppgradering. Dette er en ubehagelig konklusjon, fordi den innebærer at omtrent alt annet man vil bruke penger på må prioriteres ned. Om man derimot overbeviser seg selv om at Russland ikke er så farlig, kan man nedprioritere forsvaret uten å stri med kognitiv dissonans. 

Vi ungdomspolitikere var kanskje naive, men det var jammen meg Stoltenberg, Solberg og deres regjeringer også. Dette er politikergenerasjonen jeg vokste opp med – politikerne som forsøkte å ta Russland inn i varmen på 2000-tallet. Det var riktig å forsøke, men de tok det for sent innover seg at de optimistiske visjonene ikke lyktes. I 2022 brukte Norge 1,57 prosent av BNP på forsvar, mens alle de andre NATO-landene som grenser til Russland, oppfylte toprosentmålet. 

Nå har det som kjent skjedd et skifte i politikken, både blant ungdoms- og moderpartiene. Særlig tydelig har dette vært i Venstre, som under Guri Melby alltid leder an i å rope «mer» og «raskere» når det gjelder opprustning av forsvaret eller støtte til Ukraina. 

Endringen i ungdomspartiet er minst like slående. Det viktigste politiske dokumentet Unge Venstre behandlet på landsmøtet i fjor het «Forsvar- og utenrikspolitikken i møte med den geopolitiske tidsalderen». Tro meg – dette temaet ville ikke blitt prioritert av et sentralstyre i Unge Venstre i min tid. Det er med andre ord ikke bare på Stortinget at den nye virkeligheten har sunket inn. 

Jeg tilhørte en ungdomspolitikergenerasjon som ga blaffen i forsvars- og sikkerhetspolitikk. Nå har verden endret seg, og det har ungdomspolitikken også.