Norsk og nordisk forsvar etter Ukraina – konsekvenser av et samlet Skandinavia i NATO

Svensk og finsk NATO-medlemskap utløser en strategisk dominoeffekt som begynner med den overordnede styrkebalansen i Nord-Europa og forplanter seg nedover, helt ned til en påvirkning på forsvarsstrukturene i det enkelte skandinaviske land.

Konsekvenser regionalt i Nord-Europa

I Nord-Europa vil det strategiske styrkeforholdet forskyve seg drastisk i NATOs favør, og russiske gevinst/risiko-kalkyler knyttet til militære fremstøt i denne regionen blir helt andre enn hittil. Østersjøen blir for det første et NATO-innlandshav. Det betyr at den russiske Østersjøflåtens operasjonsmuligheter blir langt vanskeligere, med NATO flybaser på tre kanter og 150-200 nye kampfly i tilgang på NATOs side. I tillegg kommer spesielt svenske maritime kapasiteter, blant annet meget kapable ubåter.

Ganske særlig vil det som til nå har vært NATOs kanskje verst tenkelige scenario – et russisk angrep på de baltiske land – bli langt vanskeligere. En slik operasjon vil være meget utsatt for flyangrep fra svensk og finsk område, med reduserte muligheter for amfibisk bruk av Østersjøflåtens marineinfanteribrigade med base i Kaliningrad-enklaven. Dette vil på sikt trolig få en konsekvens for Østersjøflåtens sammensetning og prioritet, som i sin tur kan komme til å påvirke Nordflåtens relative betydning. Det kan få konsekvenser i nordområdene som vi kommer tilbake til.

Finland blir likevel et strategisk eksponert område og åpenbart det mest utsatte av de tre NATO-landene på den skandinaviske halvøy; forsterkningsmessig krevende på linje med de baltiske landene. Det betyr at NATOs fokus i Norden antagelig kommer til å forskyve seg, fra Norge – og dermed implisitt fra nordområdene – til Finland, og dermed implisitt til Baltikum. Dette vil jeg også komme tilbake til som en særlig utfordring for Norge.

Konsekvenser i Skandinavia

På selve den skandinaviske halvøy oppstår det et nytt, helhetlig og naturlig avgrenset operasjonsteater for NATO, bestående av tre land med noen klare strategiske fellestrekk, blant annet:

• Tre store og tynt befolkede land på en halvøy som stikker ut fra den russiske landmassen, isolert fra det europeiske kontinent og med en 1500 km lang grense mot Russland,
• Et landområde som strategisk sett er en øy hvor landene derfor bare kan unnsettes av en stat med evne til maktprojeksjon over havet; det innebærer også en felles avhengighet først og fremst av USA.

Men denne halvøya – som altså utgjør en naturlig geopolitisk enhet, noe Karl Johan påpekte allerede for mer enn 200 år siden – blir nå også en sikkerhetspolitisk enhet. Dermed blir det både mulig og nødvendig å skape en strategisk synergieffekt gjennom en samordning av de tre landenes forsvar. Den samlede forsvarsevne kan i så fall gjøres betydelig større enn summen av landenes nasjonale militære kapasiteter. Samtidig må vi selvsagt ta i betraktning at selv om forsterkningsplanleggingen forenkles når alle er medlemmer av NATO, øker forsterkningsbehovet tilsvarende når et betydelig større område omfattes av sikkerhetsgarantien. Vi må derfor forvente at vår viktigste allierte og mest reelle forsterkningsnasjon USA kommer til å ha en meget klar forventning om at vi nettopp foretar de grepene som skal til for å skape denne synergieffekten – også når de er politisk krevende ut fra mer tradisjonelle forestillinger om nasjonal autonomi i forsvarspolitikken.

I samme forbindelse blir det også nødvendig med en fornyet diskusjon om hvordan Danmark passer inn i denne naturlige geopolitiske enheten. Danmark er selvfølgelig et nordisk land historisk og kulturelt, men ligger strategisk skjermet i forhold til Russland på en helt annen måte enn de tre øvrige. Danskene er sånn sett ikke en del av det vi kan kalle det geopolitiske Skandinavia, med sin beliggenhet som en utstikker fra det sentral-europeiske kontinentet. Dette blir en diskusjon der danskenes egne ønsker og vurderinger selvsagt vil spille en rolle, men der både danske interesser i Arktis på grunn av Grønland og de rent økonomiske sider ved et tettere nordisk samarbeid kan få dem til å helle mot en skandinavisk innretning fremfor en kontinental.

Premisser for svensk og finsk NATO-medlemskap

Det første av en rekke premisser for svensk og finsk NATO-medlemskap som må avklares er spørsmålet om hva slags medlemmer våre to naboland tar sikte på å bli, i valget mellom det vi primært kan kalle et politisk medlemskap og det vi kan kalle et militært eller mer omfattende. Et medlemskap er selvfølgelig et medlemskap med de plikter og rettigheter det fører med seg uansett, men det betyr ikke at alle land har de samme ambisjoner med hensyn til hvor langt medlemskapet skal prege forsvar og forsvarsplanlegging direkte. Med ‘politisk’ medlemskap mener jeg derfor medlemskap i NATO som en sikkerhetspolitisk organisasjon, med bidrag etter evne til organisasjonens kommando- og styrkestruktur, men uten at medlemskapet får store konsekvenser for eget forsvar utover det. Et ‘militært’ medlemskap er imidlertid det hvor innmelding i alliansen i tillegg til det politiske aspektet også får en dimensjonerende effekt på forsvarets utforming. For eksempel med hensyn til hvor langt man er villig til å gå for å innfri NATOs styrkemål i den såkalte NDPP-prosessen – NATO Defence Planning Process – der alliansen uttrykker hva medlemslandene bør kunne bidra med av styrker til fellesforsvaret. En tettere samordning av de skandinaviske lands forsvar forutsetter åpenbart at vi har en noenlunde felles forståelse av dette spørsmålet, der samordningsbehovet også påvirkes av vår felles avhengighet av forsterkninger utenfra.

De neste avgjørende premissene for samarbeidet er hvilke eventuelle selvpålagte restriksjoner av samme type som norsk base- og atompolitikk Sverige og Finland vil gå inn for, og dernest hvordan de skal innplasseres i NATOs kommandostruktur. Når det gjelder restriksjonene har Sverige allerede signalisert at det kan tenke seg en linje som ligner Norges, mens Finland interessant nok ikke har antydet noe som helst om dette. Skulle finnene stå ved sin tradisjon for å gjøre ting fullt og helt når de først gjør det, kan det komme til å skape utfordringer for noen av de mer ortodokse sidene ved norsk sikkerhetspolitikk. Basepolitikken vil eksempelvis bli nokså irrelevant hvis Finland sier ja til amerikanske baser og noe slikt skulle være interessant for amerikanerne.

Med hensyn til plass i kommandostrukturen har det for Norge i den senere tid vært naturlig å se den regionale amerikanske kommandoen Joint Force Command (JFC) Norfolk i Virginia som mer relevant for ansvaret for Norge enn JFC Brunssum i Nederland, på grunn av den nære forbindelse med det amerikanske marinekorpset og det norske forsvarsproblemets maritime karakter generelt. Det vil nå måtte bli en ny diskusjon, selv om den felles avhengigheten av USA gjør at det fortsatt kan argumenteres for JFC Norfolk som ansvarlig for hele Skandinavia. Noen vil kanskje til og med hevde at det bør opprettes en egen regional kommando for den skandinaviske halvøy, gitt vår isolerte beliggenhet og landområdets størrelse. Men her skal vi huske at utformingen av NATOs kommandostruktur er minst like mye et spørsmål om politiske kompromisser som militær hensiktsmessighet, og at noe slikt nok kan bli vanskelig å få gjennom hos de 29 øvrige medlemsland.

Strategi for samordningen av skandinavisk forsvar

Gitt at disse premissene etter hvert klarlegges og det blir klart at en eller annen grad av samordning av forsvaret på den skandinaviske halvøy vil skje, blir den første store utfordringen å bli enige om en overordnet strategi for denne samordningen. Mer konkret vil det si valget mellom det vi kan kalle en arbeidsdelings- eller spesialiseringsstrategi og det vi kan kalle en integrasjonsstrategi.

Skal de tre landene gå inn for en deling seg imellom av forsvarsoppgavene og en tilpasning av de nasjonale forsvarsstrukturene i tråd med denne delingen? I karikert form ville det være å la Finland ta ansvar for landforsvar, Sverige for luftforsvar og Norge for sjøforsvar, slik det har vært luftet nærmest som en spøk. Eller skal man bevare komplette nasjonale forsvarsstrukturer og heller søke økonomiske stordriftsfordeler gjennom felles styrkeproduksjon, logistikk og operativ virksomhet? Her er det selvsagt et poeng at NATO-paktens artikkel 3 pålegger alle medlemsland «å utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep». Denne artikkelen brukes allerede av enkelte militære fagmiljøer som argument for at alle medlemsland er pålagt å holde seg med mest mulig komplette nasjonale forsvar, og at noen form for organisatorisk samordning derfor er i strid med traktaten.

En slik tolkning finnes det imidlertid ingen dekning for. Artikkel 3 er ment å hindre ren free-riding på andre medlemslands bekostning. Den skal selvsagt ikke stå i veien for en rasjonell koordinering for å maksimere felles forsvarsevne, slik ordlyden også bekrefter. Når slike oppfatninger dukker opp må det derfor tolkes som utslag av den sedvanlige, småskårne frykten for egen sektors skjebne ved en koordinering, mer enn som noe annet. Det meste taler likevel for integrasjonsstrategien, fordi den bevarer en større grad av nasjonal autonomi og uavhengighet, selv om den økonomiske innsparingen åpenbart er betydelig mindre enn ved spesialiseringsstrategien. Uansett grad av spesialisering vil dessuten det enkelte land også være avhengig av en del basiskapasiteter for nasjonal suverenitetshevdelse og andre operative fredsoppgaver.

Nordområdene vs. Baltikum – ulikt strategisk fokus

De tre landene har likevel som allerede antydet et noe forskjellig strategisk fokus, ved at Norge primært har hatt sin oppmerksomhet rettet mot nordområdene mens Sverige og Finland er fokusert på Østersjøen og Baltikum. Denne forskjellen er også reflektert i hvordan de tre landene prioriterer sine militære ressurser med tanke på hvor de har sine fleste og mest kapable styrker. Sverige vil således bare ha én av sine vel tre brigader i Nord-Sverige, og også på finsk side blir det etter hvert overveiende lette og territorielle[1] avdelinger i Lappland.

Denne strategiske asymmetrien kan i utgangspunktet synes å være et problem, men i realiteten kan den vendes til en styrkeøkonomisk fordel ved å utnytte muligheten for en komplementær styrkedisponering. Sverige og Finland vil ved å prioritere den midtre og sørlige delen av Skandinavia skjerme Midt- og Sør-Norge og forenkle norsk landsdelsprioritering i favør av Nord-Norge ytterligere. Norge på sin side vil ved å prioritere den nordlige delen enda sterkere kunne utflankere og true et angrep på Nord-Finland og Nord-Sverige, spesielt luftmilitært, for øvrig på samme måte som fly fra baser i Nord-Sverige og Nord-Finland vil kunne bli en trussel mot et russisk innfall i Finnmark.

Et helt sentralt spørsmål i den forbindelse er hvordan svekkelsen av Østersjøflåtens operasjonsmuligheter på sikt vil påvirke Nordflåtens betydning for russerne, og hvilke tiltak de vil iverksette som følge av det. Vil med andre ord en forventet økende betydning av Nordflåten gjøre Finnmark mer utsatt for et russisk fremstøt for å beskytte basekomplekset på Kola? Umiddelbart kan man kanskje tenke seg det. På den annen side er det et interessant trekk ved den militærteknologiske utviklingen at de forsvarssystemene som russerne først og fremst er avhengige av for å sette opp en beskyttelsesboble rundt Kolabasene[2] etter hvert har fått lengre rekkevidde, samtidig som en rekke av dem er sjø- og luftbasert.

Dette gjør at den relative gevinsten ved å flytte noen av dem inn på norsk område i Finnmark – det vil si en avstand som utgjør en stadig mindre del av systemenes rekkevidde – er avtagende. NATO og USA vil heller ikke kunne påvirke de strategiske undervannsbåtenes utseiling fra Kola noe mer effektivt ved hjelp av sensorer og våpen plassert i Finnmark. Spørsmålet dersom russerne ruller ut det såkalte bastionforsvaret for å beskytte Nordflåten og sine strategiske undervannsbåter er med andre ord om sannsynligheten for en landkomponent i Finnmark av dette forsvaret egentlig øker fra dagens nivå, selv om Nordflåten blir relativt sett viktigere.

Nordkalotten som forsvarsproblem

Samtidig er det ingen tvil om at vi spesielt på Nordkalotten, det vil si på de tre landenes områder nord for Polarsirkelen, står overfor et strategisk problem definert av et stort misforhold mellom tid, rom og egne styrker til rådighet. Dette området har et samlet landareal like stort som hele Norges, med bare et meget begrenset antall mobile landstyrker tilgjengelig. Det skyldes som nevnt at både Sverige og Finland prioriterer sine beste avdelinger til sine midtre og sørlige landsdeler som en naturlig konsekvens av både konkrete trusselvurderinger og generelt strategisk fokus,

Et samordnet forsvar i nord som skal kunne sikre en kraftsamling av alle de tre landenes ressurser innenfor tider som er konsistente med sannsynlige varslingstider kan derfor ikke baseres på flytting av et fåtall bakkestyrker over hundrevis av kilometer som en første respons. Tid/rom/styrker-faktoren tilsier at den primære innsatsfaktor i forsvaret av den skandinaviske halvøy nord for Polarsirkelen må være våpensystemer som kompenserer for denne ulempen med egenskaper som høy reaksjonsevne, høy hastighet, lang rekkevidde og evne til avlevering av presis ild. Det er med andre ord det luftmilitære området som bør ha høyest prioritet innenfor fremtidig samarbeid mellom de skandinaviske land, spesielt i nord. Da er det en heldig omstendighet at det er der samarbeidet i form av operativ trening, øving og planlegging allerede er kommet lengst.

Mot et felles skandinavisk operasjonskonsept i nordområdene?

Av dette kan vi imidlertid slutte at samordningen av forsvaret på den skandinaviske halvøy egentlig ikke bare dreier seg om en koordinering av nasjonale planer. Skal vi hente ut en vesentlig strategisk synergieffekt, dreier seg i realiteten om utvikling av et felles forsvars- eller operasjonskonsept – en integrert stridsidé for hvordan vi skal møte et angrep på Skandinavia. Bare en «koordinering» av dagens forsvarsplaner vil støte på det problem at disse planene reflekterer totalt forskjellige forutsetninger med hensyn til både trusselvurderinger, alliansetilknytning, militærkultur og en rekke andre forhold. Å koordinere disse planene vil i realiteten si å skulle presse firkantede klosser ned i runde hull. Forsvaret av den skandinaviske halvøy under dagens forutsetninger er med andre ord et helt annet strategisk militærproblem enn å skulle planlegge forsvaret av hvert av de tre landene hver for seg og under andre forutsetninger. I lys av den erkjennelsen bør vi derfor ta to skritt tilbake å se på problemet på nytt.

Et av de første spørsmålene vi da må ta stilling til er hvilket overordnede strategiske rasjonale vi skal ha for dette forsvaret som tre forsterkningsavhengige land innenfor samme allianse. Hva skal med andre ord være det strategiske ambisjonsnivået, kanskje særlig innenfor det enorme landområdet Nordkalotten utgjør. Skal vi strekke oss etter kontroll som ambisjon, eller skal vi nøye oss med nektelse – altså det vi kaller Anti-Access and Area Denial, også kjent som A2/AD? For å operasjonalisere og klarlegge disse begrepene: Skal vi i utgangspunktet ha som ambisjon å kunne holde disse områdene med bakkestyrker på våre respektive territorier, hvilket på grunn av avstandene utelukker enhver form for gjensidig støtte i operasjonell forstand dem imellom? Eller skal vi redusere ambisjonen til å kunne påføre angriperen tap, uansett hvor og på hvilken måte han oppholder seg på våre områder, i det vi minner oss selv om at den overordnede hensikt er å utløse alliansens artikkel 5? Å bruke store ressurser på et territorielt innrettet forsvar som uansett vil være utilstrekkelig med hensyn til størrelse og mobilitet for å forsvare hele dette enorme området mot en tradisjonell invasjon synes åpenbart mindre hensiktsmessig. Ganske særlig hvis en tradisjonell invasjon heller ikke er den mest sannsynlige trussel.

Som den pågående debatten i Norge om denne saken viser, er dette imidlertid et sensitivt spørsmål som nok kan komme til å skape diskusjon i alle de berørte land – ikke minst ut fra historiske forhold. Det siste gjelder åpenbart i særlig grad Finland. En interessant konseptuell mulighet vil derfor være om det eksempelvis kan utvikles en stridsidé som kombinerer fortsatt finsk insistering på territorialforsvar i grenseområdene mot Russland med en evne til å ødelegge russiske avdelinger som trenger inn på dypet med ild fra både land- og luftbaserte plattformer på svensk og norsk side. Dette er konseptuelle spørsmål som vil måtte studeres nøye i fellesskap av de tre lands forsvarsplanleggere. Men her vil det også oppstå behov for politisk avdømming fordi det berører grunnleggende forestillinger i det enkelte land om selve forsvarsbegrepets kjerne.

Økonomiske aspekter ved skandinavisk forsvarssamarbeid

Så er det fortsatt nødvendig å minne om det økonomiske aspektet ved et fordypet nordisk forsvarssamarbeid. Økonomi var som kjent et hovedmotiv da vi startet samtalene om dette i 2007, fordi svensk og finsk alliansefrihet slik den da ble praktisert vanskeliggjorde et tettere operativt samarbeid. Det økonomisk motiverte samarbeidet, som hadde som et viktig formål å rasjonalisere logistikk og styrkeproduksjon blant annet gjennom materiellmessig systemlikhet, har imidlertid ikke innfridd forventningene fra den gangen. At det så langt ikke har gitt nevneverdige resultater er likevel ikke det samme som at ikke behovet fortsatt er der; tvert imot. Det er ikke bare en mulighet, det blir stadig mer av et imperativ.

Behovet for å skape stordriftsfordeler gjennom ulike former for samordning innenfor rammen av integrasjonsmodellen forblir et helt vesentlig motiv for samarbeid dersom vi skal kunne unngå fremtidige kutt i den operative strukturen; i antall fly, fartøyer og hæravdelinger. Den teknologidrevne kostnadsveksten vil ellers fortsette å gnage på strukturene slik de allerede har gjort lenge, og de forespeilte økninger i forsvarsbudsjettene vil ikke kunne stanse denne utviklingen. Det gjelder også det finske forsvaret, der tallene i Militærbalansen fra IISS i London forteller sitt tydelige språk når vi studerer utviklingen over de siste 10-15 år, på tross av finnenes imponerende evne til å få mye ut av forsvarsbevilgningene.

Når vi skal vurdere hvilke muligheter som finnes på dette området vil vi kunne ta frem igjen den mulighetsstudien som ble gjort i 2007, og se hva slags prosjekter som kan hentes frem igjen, og hvilke nye som kan tenkes gjennomført. Den gangen var samarbeidsområdene organisert i tre søyler – styrkeproduksjon, logistikk og operativ virksomhet – og denne inndelingen vil antagelig fortsatt være en hensiktsmessig strategisk tilnærming. Matrisen nedenfor viser noen av de områdene som nå bør gjenåpnes og studeres. Den store forskjellen fra 2007 er selvsagt de mulighetene for operativt samarbeid som nå åpner seg. I prinsippet vil all virksomhet kjennetegnet ved høye enhetskostnader – det vil si virksomhet der høye kompetansekrav, kostbart materiell eller andre kapitalintensive innsatsfaktorer gir en ekstra høy kostnad per produsert enhet fordi volumet er svært lite – måtte vurderes for felles drift eller investering.

Konsekvenser for Norge

Avslutningsvis er det selvsagt nødvendig å vurdere hvordan utvidelsen kommer til å berøre Norge isolert sett. Samtidig som vi er i stand til å se hvilken forbedring av sikkerhetssituasjonen i Norden denne endringen innebærer, kommer den også til å føre til forandringer som ikke alle vil finne det like lett å akseptere. Fra å være den fremskutte NATO-bastionen på den skandinaviske halvøy og sånn sett ganske bortskjemt med både amerikansk, britisk og annen alliert oppmerksomhet blir vi nå ett av tre slike land. Og ikke bare det, vi blir hverken det største eller det mest utsatte – vi blir faktisk både det minste og det mest skjermede.

Dette gjør at vi ikke bare må justere vårt strategiske selvbilde. Det kommer til å ha en konsekvens for både hvordan vi må innrette vårt eget forsvar og hva slags forventinger våre allierte vil ha til oss. Spesielt kan vi få en sikkerhetspolitisk utfordring ved å skulle bevare våre viktigste alliertes interesse for nordområdene, og unngå at NATOs oppmerksomhet bevisst eller ubevisst graviterer mot det baltiske området som konsekvens av den interne skandinaviske tyngdepunktforskyvningen. Det er faktisk et argument som fra vårt synspunkt taler for at JFC Norfolk bør bli den regionale kommandoen som har ansvaret for Skandinavia. Denne kommandoen vil ut fra sin maritime karakter og tette forbindelse med den amerikanske marinens Atlanterhavsflåte, US 2nd Fleet, ha et sterkere naturlig fokus på nordområdene.

Men fra å være en frontlinjestat med det som i hvert fall formelt var et slags strategisk ingenmannsland mellom oss og Russland, blir vi i stedet et bakre område i det allierte forsvaret av den skandinaviske halvøy. Riktignok vil vi ha en fremskutt flanke i nord, men mesteparten av landet blir primært en innfallsport til Skandinavia fra vest for USA og Storbritannia og et mottaksområde for forsterkninger som i utgangspunktet skal lenger østover.

Norske havner og flyplasser blir i den sammenheng sentrale, selv om Gøteborg blir den primære forsterkningshavn i sør med Rygge som en viktig flybase på norsk side, Trondheim med Ørland blir viktige i det midtre Skandinavia og Narvik med Evenes sentrale i nord. Det er den naturlige konsekvens av jernbaneforbindelser videre til Sverige og Finland fra disse stedene. Denne rollen vil måtte få konsekvenser både for norsk landsdelsprioritering og for sammensetningen av den norske forsvarsstrukturen.

Av de endringer som umiddelbart peker seg ut kan vi allerede i dag peke på noen:

• Sør- og Midt-Norges mer skjermede beliggenhet tilsier en sterkere prioritering av Nord-Norge når det gjelder de delene av Forsvaret som representerer kampkraften. I tillegg må vi prioritere situasjonsforståelse i Finnmark og havområdene utenfor, det vil si evne til å følge med på hva som skjer i disse områdene,
• Denne prioriteringen forsterkes av behovet for en komplementær styrkedisponering innenfor Skandinavia, drevet av de skandinaviske landenes ulike strategiske fokusområder der Norge som nevnt vil måtte prioritere nordområdene,
• Midt- og Sør-Norge blir primært et baseområde for allierte fly for innsats i det nordisk-baltiske området i tillegg til et alternativt mottaksområde for allierte forsterkninger og forsyninger til spesielt Sverige. Det betyr prioritering av baser, baseforsvar og infrastruktur i dette området,
• Av samme årsak vil behovet for sjøkontroll og luftherredømme i Skagerrak, Nordsjøen og deler av Norskehavet antagelig tilsi en relativt sett høyere prioritering av Sjøforsvarets overflatekapasitet enn i dag, og en høyere prioritering av luftvern – noe som delvis kan kombineres med overflatefartøyer med kvalifiserte luftvernsystemer,
• En diskusjon om et felles skandinavisk operasjonskonsept, spesielt på Nordkalotten, vil også kunne få strukturelle konsekvenser, spesielt hva angår landstyrkenes sammensetning.

Dette er selvfølgelig forhold som vil føre til en skjerpet faglig debatt også innad i Forsvaret, der det vil bli avgjørende å unngå den type snever forsvarsgrensjåvinisme som ofte preger slike diskusjoner.

Avslutning

Svensk og finsk medlemskap i NATO er et fundamentalt, historisk skifte og en grunnleggende premissendring for hele den sikkerhetspolitiske tenkningen i Norden. Militært vil det endre den regionale styrkebalansen og heve terskelen for russisk aggresjon i det nordisk-baltiske området. Politisk, innad i NATO, vil de nordiske land representere en blokk på ca 25 millioner mennesker som i tillegg til sitt strategiske interessefellesskap er nær hverandre politisk, kulturelt og historisk. Nordiske styrkebidrag i NATO-ledete internasjonale operasjoner har konsekvent holdt et høyt profesjonelt nivå, og har bidratt til at vårt renommé i alliansen er godt. Til sammen setter alt dette oss i stand til å utøve en ikke ubetydelig innflytelse, hvis vi utnytter de mulighetene som ligger i et sikkerhetspolitisk samlet Skandinavia og Norden.

Det er likevel en forutsetning for slik innflytelse at vi ikke bare opptrer politisk samlet, men at utvidelsen fører til en reell samordning av vår forsvarsplanlegging både strukturmessig og operativt så langt nødvendige nasjonale hensyn gjør det mulig. Det siste er ikke minst viktig for å opprettholde USAs interesse for fortsatt involvering i Skandinavia, i en tid hvor konkurransen om amerikansk nærvær vil øke. Dette arbeidet kan selvsagt ikke gå raskere frem enn det som er mulig ut fra en klargjøring av de politiske og militære premissene for svensk og finsk medlemskap gjennom søknadsprosessen. Så snart disse premissene er klargjort bør det imidlertid starte et arbeid på høyeste politiske og militære nivå for å fastsette de overordnede rammene for et fordypet nordisk forsvarssamarbeid i rammen av NATO.

Som en følge av de vidtrekkende konsekvenser dette kan få, bør vi også sette deler av gjeldende langtidsplan på vent inntil en rekke av disse spørsmålene er avklart. I mellomtiden kan vi prioritere investeringer i materiell som vi er sikre på at vi vil få bruk for uansett utvikling – for eksempel et styrket luftvern. Andre store og mer usikre investeringer bør derimot vente til vi kjenner forutsetningene for den videre strukturutviklingen. En slik utsettelse kan være politisk krevende, men det er en beslutning som likevel bør tas jo før jo heller.

Vi må tilbake til 1989 for å finne en like stor omveltning for premissene for norsk sikkerhetspolitikk som den som følger av NATO-utvidelsen i Skandinavia. På tross av det, og på tross av at vi også den gang hadde en forsvarskommisjon som skulle utrede konsekvensene, skjedde det imidlertid svært lite av det man kunne forvente av forsvarsomstilling. Det eneste var at en økonomisk drevet nedskalering som var blitt helt nødvendig ble akseptert, samtidig som man forsøkte å kamuflere den retorisk som en sikkerhetspolitisk motivert omstilling «fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar».

Et hovedproblem i utviklingen av det norske forsvaret er med andre ord at det egentlig ikke er de sikkerhetspolitiske, økonomiske, teknologiske og øvrige rammefaktorer av betydning som primært avgjør hva som skal gjøres med det. Den politiske frykten for å endre det norske forsvarets grunnleggende karakter på en måte som utfordrer både lokalpolitikere, arbeidstakerorganisasjoner, sterke fagmiljøer i Forsvaret selv og de ideelle organisasjonene i forsvarssektoren er så sterk at ingen regjering til nå har våget å gjøre det. Fortsatt har vi ikke gjennomført de endringene i både forsvarsmodell, forsvarsstruktur og lokalisering av Forsvarets avdelinger som hadde vært naturlige etter den kalde krigens slutt, ved avviklingen av et mobiliseringsbasert eksistensforsvar. Det aller mest sentrale spørsmålet i hele denne saken er derfor om vi denne gangen har den kombinasjonen av visjonær og handlekraftig politisk og militær ledelse – ikke bare i Norge, men i alle de tre berørte land – som er nødvendig for både å se mulighetene og overvinne motkreftene. Qui vivit, videbit, sa de gamle romere – den som lever får se.

[1] En territoriell avdeling er en militær avdeling som på grunn av begrensninger i sin utrustning og trening er bundet til forsvar av det området hvor den er rekruttert og oppsatt, som for eksempel det norske Heimevernet.

[2] Her siktes det i første rekke til sensorer som ulike typer radar og våpensystemer som luftmålsmissiler, sjømålsmissiler o l.