Hærens museumsvoktere på krigsstien

Knut Støvne fortsetter i Minerva 16. mars kampanjen for å ta storheter som Clausewitz og den amerikanske general Herbert McMaster til inntekt for at svaret på det norske forsvarsproblemet i nord er fortsatt satsing på mekaniserte hærstyrker. Det er å misbruke begge herrer på en måte ingen av dem ville satt pris på. Clausewitz er avskåret fra å uttale seg, men når det gjelder McMaster og diskusjonen i Litteraturhuset i september 2016, må man ha sittet med et norsk hærfilter i begge ørene for å tolke ham slik Støvne gjør.

På øverste, mest aggregerte nivå er det åpenbart riktig at alle kriger er like, i den forstand at all krig – som også påpekt av Clausewitz – i siste instans er «en voldshandling for å tvinge motstanderen til å bøye seg for vår vilje». Men derfra til å påstå at det følgelig bare finnes én type krig, og derfor én type relevante styrker, er omtrent like innsiktsfullt som å hevde at det bare finnes én slags sykdom i verden og derfor bare én slags behandling.

General McMaster mener åpenbart ikke at militærmaktens rolle og funksjon er den samme under en stabiliseringsoperasjon i Afghanistan som den er hvis man skal avskrekke eller stanse et russisk forsøk på å gjenerobre de baltiske land. I så fall hadde han faktisk vært på fullstendig kollisjonskurs med US Armys egne doktriner, som han selv har vært med å utvikle. Det har formodningen mot seg.