Forsvarssjefen – embetsmann eller lobbyist i sikkerhetssektoren?

Debatten om hvilken strategi forsvarssjefen skal ha overfor politikerne for påvirke dem til å vedta – og finansiere – et tilstrekkelig forsvar har både prinsipielle og praktiske sider, med så vel kortsiktige som langsiktige konsekvenser. Derfor er Inge André Utåkers innlegg i Minerva 30/3 viktig – selv om han tolker historien feil på noen punkter.

Kort oppsummert mener altså Utåker at undertegnedes strategi som forsvarssjef – å ta de økonomiske rammer som gitt og fortelle politikerne hva slags forsvar de da kan få – har dominert norsk forsvarsplanlegging fra Forsvarsstudie 2000 og frem til i dag. Denne tilnærmelsen kan ha hatt sin berettigelse da den ble introdusert i FS 2000 slik forsvarsfinansieringen hadde utviklet seg gjennom 90-tallet, men nå har den spilt fallitt. Forsvarssjefen bør i stedet gå tilbake til å foreslå det forsvaret han på faglig grunnlag mener Norge trenger, og så kreve de budsjettene det forutsetter. Begrunnelsen finner Utåker i en analyse av hvordan politikerne har behandlet Forsvaret i perioden fra 2000 og frem til i dag.

Jeg tror for det første ikke han analyserer historien riktig, og her støtter jeg meg til både politiske og faghistoriske kilder. Dernest tror jeg det foreslåtte strategiskiftet ville fungere akkurat like dårlig i dag som for 20 år siden. Ikke fordi jeg mener dialogen mellom fag og politikk i forsvarssektoren har fungert spesielt godt fra FS 2000 og frem til i dag – men fordi den ville fungert enda dårligere med Utåkers oppskrift. Årsaken til det er at dersom forsvarssjefen går inn i rollen som lobbyist for sin egen sektor vil det være like prinsipielt galt som politisk og strategisk uklokt.

Den historiske analysen

Utåkers utgangspunkt er at jeg skal ha trodd at politikerne ville forstå hvor stort budsjettet måtte være, når vi bare presenterte konsekvensene for dem. Politikerne på sin side forsto ikke at det forsvarssjefen ba om var det han trodde han kom til å få – ikke det han anså som nødvendig. Utåkers analyse er med andre ord at forsvarssjef og politikere skal ha tilbragt de siste 15 år med å snakke forbi hverandre, der ingen av partene har forstått hva den andre mener. Dette er en feilslutning hva både forsvarssjefer og politikere angår.