Om å rive statuer

For drøye ti år siden befant jeg meg på et folkemøte i Berlin der de fleste deltakerne var studenter og unge folk med en klesstil som tilsa at deres politiske sympatier lå godt ute på venstresiden. Anledningen for møtet var å støtte bevaringen av det gamle øst-tyske parlamentet og kulturhuset Palast der Republik, som den gangen lå ved byens paradegate Unter den Linden. Bygningen var et minne om kommunistdiktaturet og et estetisk sett lite bevaringsverdig svømmehall-lignende rektangel.

Men fra scenen under folkemøtet kunne kjendiser som skuespilleren Daniel Brühl fortelle at selv om det var greit nok at DDR-regimet hadde vært brutalt og undertrykkende, var det likevel dumt å sensurere fortiden. Hvis alt som minner om kommunisme, skulle renskes bort, ville ikke den oppvoksende generasjonen ha noe aktivt forhold til historien. Berlin måtte ta vare på alle de nedarvede kontrastene.

Raddisene på folkemøtet fikk ikke viljen sin. Republikkens palass ble revet og i 2019 skal en rekonstruksjon av det gamle prøyssiske kongeslottet stå ferdig på samme sted. Det har ikke vært helt fritt for nostalgiske følelser for DDR-tiden blant Berlins innbyggere, men mobiliseringen for å bevare regimets palass, begrenset seg til akademikere og aktivister, slik tilfellet gjerne er hos ytre venstre. Likevel synes jeg nå som den gangen, at argumentene for å ta vare på det grelle DDR-palasset, var gode. Å forsøke å gjøre historien usynlig er vanligvis en uting.