Når partiboken er viktigst

I de siste ukene har stadig flere politiske avtaler mellom partiene som har fått flertall i landets kommuner og fylkeskommuner blitt presentert. Det er naturlig at mediene setter søkelys på de politiske endringene som kommer som en følge av valgresultatet.

Men de mange tusen folkevalgte som nå inntar landets kommunestyrer og fylkesting får ikke bare makt til å endre politikken. En ofte undervurdert oppgave for lokaldemokratiet er å oppnevne personer til ulike styrer, verv, utvalg, råd og så videre. 

I en  artikkel fra Bergens Tidende i forbindelse med lokalvalget i 2019, kommer det for eksempel frem at bare i Bergen bystyre alene var det nesten tusen verv som skulle fordeles i forbindelse med en ny periode.

Det var derfor svært interessant å lese Nord24s nylige artikkel om de mange verv som Tromsø kommunestyre skal fylle for den kommende valgperioden. 

BTs artikkel etter valget i 2019 og artikkelen i Nord24 tar opp flere problemstillinger.

Det første omhandler honorar- og kompensasjonsnivået for å sitte i styrer, råd og utvalg. 

I Nord24-artikkelen stiller den mangeårige kommunestyrerepresentanten i Tromsø kommunestyre, Pål Julius Skogholt fra SV, kritiske spørsmål til sitt eget honorarnivå etter å ha blitt oppnevnt som styreleder i et selskap eid av Tromsø kommune. SV-representanten foreslo å redusere honoraret fra 154 000 til 118 620 kroner per år.

Men det som trolig er enda mer interessant enn honorarnivåer, er den norske lokalpolitiske tradisjonen med å fordele verv og posisjoner etter partipolitiske skillelinjer.

Dette er fullt ut riktig å gjøre når det kommer til fagpolitiske komiteer og lignende, som er direkte underlagt det folkevalgte kommune- eller bystyret. Da er det en selvfølge at de ulike underkomiteene gjenspeiler valgresultatet i hver enkelt kommune eller fylke.

BT-artikkelen satte blant annet spørsmålstegn ved om det nye partiet Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB), som med et valgresultat på 15 prosent kunne forvente å få 150 verv, ville klare å fylle opp alle de politiske vervene, ettersom antall verv var tre ganger flere enn antall personer på partiets valgliste, samt var jevnstort med totalt antall medlemmer i lokalpartiet.

Men som BT-artikkelen er inne på, velger Bergen bystyre også medlemmer til organer som ikke har direkte tilknytning til selve bystyret, for eksempel havnestyret og havnerådet, samt styret i Bergen vann KF, og som bystyret i Bergen også tradisjon for å fordele partipolitisk.

I Bergen kommunes eierskapsmelding fra 2022 kommer det for eksempel frem at kommunen hadde eierandeler i 35 aksjeselskaper, ett samvirkeforetak og to interkommunale selskaper.

I prinsippet er det ikke nødvendigvis et problem at styreverv i kommunale selskaper fordeles etter partioppslutning, ettersom partiene kan foreslå hvem som helst, også personer uten partipolitisk bakgrunn, men som man anser er faglig kvalifisert. 

Dette er noe staten har jobbet mye de siste årene, ved å  profesjonalisere sin eierskapsutøvelse i de mange selskapene som staten har eierandeler i, for eksempel ved å innføre rutiner for styrevalg. 

Men det kan virke som om kommunenes eierskapsutøvelse i selskaper med kommunalt eierskap er litt mindre profesjonell og prinsipiell. For eksempel når det kommer til å utnevne allerede folkevalgte personer til styrer og lignende.

I en opptelling av ordførerne i Sør-Rogaland, som  Stavanger Aftenblad gjorde i 2006, fant de for eksempel at de 20 ordførerne hadde 156 styreverv til sammen. Daværende ordfører i Stavanger hadde alene 21 ulike styreverv, som til sammen ga et honorargrunnlag på over 1 million kroner i løpet av treårsperioden. 

I Stavanger Aftenblads artikkel problematiseres både honorarbeløpet og habilitet, ved at ordførerne må melde seg inhabile, og «gå på gangen», når saker som omhandler selskaper de sitter i styret i behandles politisk.

Det samme kommer frem i den innledende artikkelen i Nord24 har styrelederen for Tromsø Havn, Jarle Heitmann, noen interessante betraktninger rundt sin (tidligere) dobbeltrolle som folkevalgt kommunestyrerepresentant for Ap og styreleder for Tromsø Havn: 

« – Gjennom de årene jeg har ledet Tromsø havn, har jeg flere ganger kommet i uheldige dobbeltroller. Som leder i Tromsø havn skal jeg tenke på Tromsø havns beste, men som gruppeleder i Aps kommunestyre, var det flere hensyn å ta. Det er heller ikke anledning til å melde seg inhabil så lenge det er snakk kom kommunale foretak. Jeg har flere ganger stemt forskjellig i havnestyret og kommunestyret. Og det har vært vanskelig å forklare. Jeg har derfor kommet til at det er enklere å lede Tromsø havn for en som ikke sitter i kommunestyret», sier Heitmann, som altså nå ikke lenger sitter i kommunestyret. 

I 2006 gjennomførte Norsk Gallup en web-undersøkelse, på vegne av Kommunenes Landsforbund, som viste at 71 prosent av landets ordførere hadde styreverv i kommunale selskaper og hvor gjennomsnittet lå på 2,5 verv. 

Jeg har ikke greid å finne nyere tall. Men tradisjonene med å fordele styreverv i kommunenes mange selskaper til allerede folkevalgte personer, skaper ikke bare habilitetsutfordringer, som illustrert med eksempelet over fra Tromsø. Det synes også å være en tradisjon for å fordele slike verv til tidligere folkevalgte personer.

Vi kan bruke Oslo Havn KF som et eksempel på at noe kanskje bør gjøres med kommunens valg av styremedlemmer og leder.

Da de rødgrønne overtok byrådsmakten i Oslo etter valget i 2017, ble styrelederen for Oslo Havn KF, som hadde bakgrunn fra partiet Venstre, byttet ut med en ny styreleder med statssekretærbakgrunn fra SV og Ap. Alle de resterende styremedlemmene i havnestyret i Oslo, bortsett fra de ansattvalgte, hadde partipolitisk bakgrunn. 

I 2021 ble tidligere stabssjef for byrådsleder Raymond Johansen og næringsbyråd i Oslo for Ap, Marthe Scharning Lund, oppnevnt som ny styreleder for Oslo Havn av en næringsbyråd fra Ap. I februar 2023, da Scharning Lund igjen gikk inn i byrådet som ny helsebyråd, ble så en tidligere stortingsrepresentant for Ap, Marianne Marthinsen, oppnevnt som ny styreleder i Oslo Havn.

Det må understrekes at eksemplene over er et tilfeldig utvalg. Denne tradisjonen er hverken rødgrønn eller gjeldende kun for Oslo. I Stavanger var for eksempel samtlige styrelederverv i de store og strategiske selskapene som kommunen hadde etablert i regionen besatt av personer med bakgrunn fra Høyre i 2010. 

Mens da byrådet i Bergen byttet ut sine styrerepresentanter i Bergen Havn AS i 2022, forsvant én tidligere byutviklingsbyråd fra Ap, samt én ordførerkandidat for Høyre (nå ordfører), ut av havnestyret, mens en tidligere byrådsleder for Ap ble utnevnt som ny styreleder i havneselskapet av det byrådet som vedkommende hadde ledet noen uker tidligere.

Igjen: Kommunestyrene kan velge og foreslå hvem de vil til selskaper som kommunene eier. Men som vist over, synes det som at tidligere politikere eller personer med partitilknytning oftere blir valgt.

Å ha sittet i et kommunestyre eller lignende gir deg riktignok god erfaring og innsikt i mange politiske saker og fagfelt. Og mange folkevalgte har utdanning og arbeidserfaring som vil gi dem tyngde inn i et styreverv. Men for et selskapsstyre som helhet, vil det ikke nødvendigvis være en fordel dersom et flertall av styrerepresentantene har partipolitisk bakgrunn og erfaring.

Dette kommer for eksempel frem i internrevisjonen til Oslo Havn, som ble gjennomført i 2023 av PWC, der et av hovedfunnene omhandler opplevd manglende kompetanse i styret innen eiendomsforvaltning og -utvikling, som spesielt ble knyttet til datterselskapet Hav Eiendom, som i årsregnskapet i 2022 hadde en beregnet markedsverdi på 5,1 milliarder kroner. 

I  internrevisjonen for Oslo Havn står det følgende: 

«Styremedlemmer i Oslo Havn opplever å ha begrenset erfaring og kompetanse med utvikling og forvaltning av eiendom. Det uttrykkes som viktig at styret i Oslo Havn settes i en posisjon til å ta gode beslutninger knyttet til styring og kontroll av Hav E[iendom]»

Landets kommuner forvalter store verdier gjennom direkte eierskap i en rekke selskaper som opererer kommersielt. Dette bør forvaltes profesjonelt og på en armlengdes avstand fra partipolitikken. Kutymen med å fordele styreverv etter partiboken bør derfor gradvis reduseres. Både av hensyn til selskapene selv, og ikke minst tilliten til politikerne og det norske lokaldemokratiet.