Grådighet i fotballen – og ellers

Pengene har de siste tiårene spilt en viktig rolle i fotballen. Dannelsen av Premier League i England ble gjort for å øke inntjeningen. Champions League oppsto av samme grunn. Alle som elsker fotball, må være glade for i hvert fall noe av det pengene har bidratt til for sporten. Det kan virke merkelig at tidligere og nåværende toppspillere med millionlønninger, eller for den del TV2-kommentatorene som selv arbeider i en kanal som har økt prisene betydelig de siste årene, kan reagere så sterkt på at også andre karrer til seg penger der de kan?

Men kanskje sier reaksjonene også noe om hvorfor så mange, tross alt, aksepterer markedsøkonomien og den grådigheten som utvilsomt eksisterer også innenfor denne sfæren, selv om det vil være uenighet om hvor utbredt eller skadelig den er. Med alle pengene som sirkulerer i toppfotballen, hvorfor var alle nå enige om at begeret var fullt?

Markedsøkonomien baserer seg på konkurranse. Denne virker på ingen måte alltid godt nok, og svært få vil forsvare alle utslag av markedsøkonomien, selv når den gir effektivitet eller god ressursutnyttelse. Men grunnleggende sett betyr markedsøkonomi, i den liberale varianten vi snakker om her, en åpen konkurranse der alle kan tilby det de ønsker, der det er en rekke tilbydere, og der forbrukerne gis valgfrihet. Systemet er meritokratisk: Den som lykkes i konkurransen, belønnes for det. Det er ingen perfekt løsning, så også en liberal markedsøkonomi må balanseres av en rettsstat, en omfordelende velferdsstat og rammebetingelser bestemt gjennom demokratiske prosedyrer. Men en viss grad av rikdom og ulikhet kan forsvares, både fordi det kan anses som fortjent (for eksempel fordi noen hadde en bedre idé eller arbeidet hardere enn andre), og fordi det bidrar til effektivitet (da det gjør at ressursene kanaliseres dit det er størst etterspørsel etter dem). Og idretten baserer seg på en del av de samme grunnprinsippene: Konkurransen skal være rettferdig, men når den er det, er det helt akseptert at noen blir bedre enn andre. En kan kanskje til og med si at i en viss forstand viser idretten markedsøkonomiske prinsipper satt på spissen, for her blir ikke suksess bare akseptert, men bejublet.

Les også:

Pluss

Skal superligaen stoppes, må det skje fort

UEFA vil gjøre alt for å stanse den nye superligaen, men utbryterklubbene har gode kort på hånden.

Aksel Fridstrøm

Den foreslåtte superligaen bryter både med idrettens og markedsøkonomiens grunnregler. Enkeltaktører i næringslivet vil naturlig nok ønske å begrense konkurransen. De vil arbeide for å komme nærmere en monopolsituasjon, der de kan øke prisene eller salget uten at konkurrenter da tar en del av kaken. Det kan gjøres på en måte som bidrar positivt, for eksempel ved å stadig forbedre kvaliteten på produktet eller gi kundene bedre opplevelser, eller det kan gjøres på ødeleggende måter, som når man motarbeider utfordrere eller, aller verst, får etablert privilegier gjennom å få myndighetene med på laget.

Grådighet finnes, dessverre, på de fleste arenaer der mennesker opererer. Det er en tilbøyelighet som neppe kan utryddes. Derfor ser vi grådighet i markedsøkonomien, slik vi også har sett eksempler på grådighet i kommunistiske systemer, i kirken eller blant stortingsrepresentanter. Om man er tvilende til at grådighet kan utryddes, blir utfordringen å etablere systemer som tøyler det, eller kanaliserer grådigheten i retning av gunstige handlinger.

Markedsøkonomi er, når den fungerer som best, et system som kanaliserer menneskers grådighet et stykke på vei i riktig retning. Systemet er svært langt fra perfekt, og heller ikke i en perfekt fungerende markedsøkonomi ville alle utslag av grådighet være til å tolerere. Men når ønsket om mer – penger, prestisje, makt – går gjennom markedsøkonomien, blir den i hvert fall kanalisert inn i et system der suksess lettest oppnås ved å tilfredsstille andre menneskers behov, og der hver enkelts ønsker må balanseres mot andres preferanser.

Hovedproblemet er derfor ikke grådighet, selv om det i seg selv er like ille som det alltid har vært. Det nye er at forslaget om en superliga bryter med idrettens og markedsøkonomiens grunnleggende tro på åpen konkurranse, basert på rettferdige spilleregler som gjelder likt for alle. Åpen konkurranse er det som trengs for å begrense grådighetens negative effekter. Med superligaen ville de som per i dag er de sterkeste, hindre konkurranse og heller etablere privilegier – særrettigheter. Toppklubbene ville fortsatt være på topp, selv om det skulle komme noen nedenfra og bli bedre. De ville dra stigen opp etter seg. Det er da penger blir ytterligere skadelig, for vi kan kanskje tolerere rikdom eller pengenes innflytelse om konkurransen i hvert fall på papiret er noenlunde rettferdig. Fotball er gøy for en United-supporter når United vinner, men bare fordi man vet at også andre lag kan vinne. Selv kjøpelag kan aksepteres, for pengene gir ikke monopol eller sikker seier. Også topplagenes tilhengere syns det er gøy når det kommer utfordrere fra lavere divisjoner og gjør suksess.

At store selskaper eller de som er rike fra før, vil bli enda større eller enda rikere, og at en måte å få til det på er å kvitte seg med konkurrenter, er en utfordring også for markedsøkonomien. Systemet fungerer ikke alltid, og noen av ulikhetens og økonomiens problemer skyldes monopolmakt, tilkarring av goder og manglende konkurranse. Ulikhet som bidrar selvforsterkende, til at det blir lettere å motarbeide konkurrenter, er skadelig. Men vi vet i hvert fall hvilken retning markedsøkonomien bør ledes i: Den er avhengig av velfungerende konkurranse. Spesielt bør vi unngå at dagens vinnere får myndighetene med på laget, for det setter raskt konkurransen ut av spill.

For hver enkelt markedsaktør kan det virke fornuftig å stadig bli større. I markedsøkonomien vil det ønsket temmes av de mange andre som forsøker på det samme – og i siste instans av publikums preferanser og valg.