Fotballens seksualitet

Europamesterskapet i fotball går mot slutten, og entusiaster over hele kontinentet har frydet seg over sportens ekstase. Fotball er antageligvis et av verdens mest populære spill, som til tross for sin enkelhet maner opp våre lidenskaper til brennhete temperaturer. Det er derfor verdt å stille seg spørsmålet om hvorfor fotballen vekker et slikt engasjement, og om vi ikke av dette kan utlede noen fundamentale kjensgjerninger om vårt vesen.

Spill og moro

Fotball er et spill der to rivaliserende lag bestående av 11 spillere på hvert lag, konkurrerer på en 105x68 meter bane om å få en oppblåst ball inn i motstanderens mål. Konkurransen foregår innenfor strengt definerte rammer laget for å skape et interessant spill og forhindre uforholdsmessige risikoer for skade.

Spillerne med unntak av den designerte «keeperen» som forsvarer målet, har kun lov til å berøre ballen med bena, hodet og kroppen. Lagene starter fra hver sin «angrepslinje», og diverse disiplinære straffer og fordeler delegeres for å opprettholde spillets regler.

Til tross for forsøket på å opprettholde visse standardiserte regler, er det likevel et slags spill i spillet for å vinne fordeler. Dette kan eksempelvis bestå i forsøk på å psyke ut eller skremme motstanderen, og performative skuespill av skader. Uten ekstratid varer spillet i nitti minutter, og vinneren kåres basert på hvem som skåret flest mål.

Innenfor spillets interne logikk er nyanser av strategier klare og engasjementet en selvfølgelighet. Utenfor spillet derimot er det aldeles ikke klart hvorfor vi av arten homo sapiens – i motsetning til andre arter – regelmessig samles for å se voksne mennesker sparke en ball rundt.

Spillet har ingen åpenbar produktiv funksjon, som slik står i et dramatisk misforhold til den mengde ressurser som investeres i det. Fotball er en milliardindustri der toppspillere får hundrevis av millioner i lønninger. En kan derfor enkelt foreslå at det er en underholdningsindustri av samme type som filmindustrien.

Likevel besvarer ikke dette hvorfor fotballen, og mer generelt sport vekker en slik enorm interesse. Underholdningskultur, myter og filmer derimot kan forklares gjennom deres pedagogiske effekter om problemløsning, sosiale dynamikker og orientering av farer. I en evolusjonær logikk gir det utmerket mening at drama og forløsende komedie vekker interesse. På samme måte som storslagne syn, unike tilfeller, vold og seksualitet alle vekker vår oppmerksomhet.

Fotballen derimot bærer i det minste ved første øyekast ingen åpenbar relasjon til våre øvrige liv. Det er ytterst få tilfeller der ens kapasitet til å trikse med en ball, eller late som en er skadet, overfører en signifikant fordel. Spill av denne typen er derfor et mysterium.

Til tross for dette mysteriet er det i de fleste kulturer funnet tegn til lignende former for rivaliserende spill, ritualisert kamp og strukturerte lagsporter. Eksempelvis var jeg nylig i Mexico og så ruinene etter et lignende aztekerspill ved et antropologisk museum i hovedstaden. Dette besto ikke ulikt fotball av opponerende lag, baller og korresponderende mål i formen av ringer. I ulikhet med fotball derimot var spillet (tlachtli) ekstremt voldelig og tidvis spilt i kombinasjon med ritualisert ofring av mennesker.

Ritualisert krig

Gitt disse overfladiske ulikheter og den tid som separerer de to, kan en enkelt overbevise seg selv om at disse er vesensmessig ulike spill. Det er eksempelvis åpenbart tilfellet at reglene er meget forskjellige, og at fotball er et langt mindre voldelig spill. Om en derimot betrakter de variasjoner som eksisterer i hockey, amerikansk fotball og rugby, kan en enkelt observere at de partikulære reglene har en viss vilkårlighet over seg. Tilsvarende kan en i såkalte «hooligans», og øvrig sportsmotivert vold observere en slående lokalpatriotisme, der destruksjonsdriften over fienden aldri er langt unna.

En kan derfor undres om det ikke mellom alle disse sporter og spill er en tidløs lik kjerne, i det disse tillater oss å utøve enkelte primale instinkter i kontrollerte former. Om så er kan det enkelt utfra den lokale patriotismen som demonstreres, og de voldelige lidenskaper som inspireres, påpekes at spillenes vesen unektelig minner om krig.

Dette støttes opp av ord og uttrykk som angrep, forsvar, kaptein, kamp, seier og det engelske uttrykket «field». Tilsvarende er det unektelige tilfellet at det i en disproporsjonal forstand er menn som bedriver disse spill, menn som engasjerer seg i dem og menns spill som vekker den høyeste interessen. Et funn som for øvrig også er tilfellet i enkeltmannsidretter som boksing og MMA, der hanner regelmessig samles for å se og vedde på et utvalgt par som slår hverandre i svime.

Dermed kan det tenkes at fotballen og boksingen for den saks skyld, utgjør en form for substitutt for krigføring og dødelige dominanskamper. Følgelig kan vi ut av disse usublimerte alternativer også trekke lærdom av spillene vi fryder oss over, og av disse om oss selv. Spørsmålet oppstår derfor om hvorfor vår art i en slik manisk grad beskjeftiger oss med krig og ulike banale hanekamper over status.

Ødipus Rolex

Ser vi til krigens brutale vesen slik den har forløpt seg gjennom historien, er det klart det utgjør en besettelse for vår art. En kan nesten påstå at den utgjør en sentral del av vår natur, som kun midlertidig stagges ned av institusjoner, fredsallianser og systemer for moralsk trening. Paradoksalt nok er det ofte slik at de samme praksiser som er mest brutalt unike for oss mennesker, er de samme vi fortrengt stempler som umenneskelige.

Det sagt er det selvsagt slik at vold og brutalitet også eksisterer blant andre dyr. Forskjellen er derimot at den vold og brutalitet som særegent tilhører vår art, er at den verste av den ofte pakkes inn i systemer og ideologier, mens den feires som fremgang av dens utøvere.

Betrakter vi dyrenes varianter derimot har disse i psykoanalytisk terminologi en langt mer desublimert fremvisning av lidenskapenes vold. Dette gjelder alt fra inntak av næring, parring, jakt, statuskamper og vold. Ser vi eksempelvis til brushaner og andre fuglearter, holder de regelmessige kraftdemonstrasjoner, og hakker løs på fiendtlige hanner.

Denne dynamikken er også i høyeste grad til stede hos våre nærmeste slektninger sjimpansene. Disse primatene som deler 98.8 prosent av vårt DNA, er hyperterritoriale, hierarkiske og sosialt strategiske. Gitt dette engasjerer flokken seg systematisk for å beskytte et territorium mot inntrengere, og hanner kjemper brutalt om status.

Interessant nok er det selv for sjimpanser og andre dyr nokså sjeldent at konflikter eskalerer til fysisk konfrontasjon og drap. Før den tid utviser de ofte ulike former for ritualisert konfrontasjon, maktdemonstrasjoner og posering, for slik å avskrekke mannlige konkurrenter til underkastelse.

Dette gjøres gjennom å stritte med pelsen og posere for å fremstå større, løping gjennom skogen, knusing av grener, slå seg på brystet, høylytte lyder og tidvis lett bryting. Denne demonstrasjonen resulterer så som oftest med at den ene parten gir seg og viser tegn til underkastelse.

Om en så spør seg selv hvorfor hanner er villig til å risikere liv og helse i slike statuskamper er det bare å si; «to the victor belong the spoils». Vinneren avanserer i det sosiale hierarkiet, får bedre ressurser, bedre soveplasser, flere partnere og som regel flere avkom.

Dermed oppstår det som i analysen er kalt en ødipal dynamikk, der de yngre hannene av nødvendighet må utfordre og endog drepe sine fedre for slik å erverve sin egen posisjon i samfunnets orden.

Betrakter vi oss mennesker derimot trenger ikke slike statuskamper å foregå utelukkende gjennom slike kroppslige midler. En kan eksempelvis hevde seg gjennom innkjøp av dyre klokker, en annen gjennom kunst og en annen gjennom å sparke en ball for nasjonen.

Mektige baller og pene mål

Følgelig kan vi om vi legger slik en intraseksuell konkurranse til grunn, og tanken om behovet for fredelige krigssubstitutter, betrakte fotballen som en form for mild territorial konkurranse. I denne sender stammen, være det seg bygda eller nasjonen ut et selektert utvalg av sine mest kroppslig potente menn, hvis oppgave det er å representere stammen i symbolsk konfrontasjon.

Denne symboliserte krigen blir så en stridsgrunn der ulike stammer kan måle sin relative potens og kraft, helt uten at det behøver å innebære dødelig vold. Dermed blir spillets lek en fantasiverden der lokalmiljøet kan leve ut sine fortrengte ønsker om å ta eller dominere motstanderne.

Dreiningspunktet for interesse er imidlertid ikke utelukkende konfrontasjonen i seg selv, men heller stammenes kollektive iakttagelse av denne konfrontasjonen og kollektive aksept for spillets natur og utfall. Dette kan sies å foregå gjennom en mekanisme kalt identifikasjon, der den enkelte fotballentusiast med innkjøp av klær og rekvisitter, kan identifisere seg med sitt lag.

I denne prosessen investerer individet betraktelig deler av sitt selv og sin energi inn i laget, og opplever en kraftig identifikasjon med spillerne og fellesskapet av «supportere». En mekanisme som for øvrig også gjør seg gjeldene i bredere former for nasjonalisme.

Gjennom denne identifikasjonen kan supporteren oppleve lagets seiere og tap som sine egne, og slik få forløst sine lidenskaper gjennom lagets aktiviteter og konflikter. Supporteren kan slik oppleve intens nytelse når ballen settes i målet, sammen med intens harme og frustrasjon ved tap. Så intense er disse massepsykologiske affekter at de tidvis under innflytelse av alkohol bryter ut reell vold mellom supportere og nedrige tilrop.

Interessant nok har disse tilropene slående ofte en enten stigmatiserende karakter om motstanderens gruppe, eller uttrykk av seksualisert verbal aggresjon. Eksempelvis kan hevdes ofte varierende intensjoner av å «knulle» motstanderens mødre, «fuck you» eller formaninger om «rævkjøring».

Gitt slike åpenbart seksualiserte fraser, den seksualiserte base av intraseksuell konkurranse, og det faktum at det i langt større grad er menn som er interessert i fotball, kan en derfor undres om ikke fotballens ekstase og frustrasjon er seksuelt ladd.

Følger vi i samme åre tanken om fotball som krigssubstitutt, kan vi av historien enkelt lese hva som skjer i krig når en gruppe menn taper. Det kommer kort sagt andre menn som tar «deres» territorium og det de psykologisk oppfatter som «deres» kvinner.

Dermed kan det tenkes at fotballens spill utløser libidinøse psykologiske spenninger, sammen med latente frykter om å miste sin potens og slik bli kastrert. En kan derfor spekulativt resonnere tilbake til statuskampen som foregår på banen, og observere spillernes intense personlige motivasjon etter å få ballen i målet. Om en spiller klarer å sette ballen bedre i målet enn noen andre, vil det ikke ulikt den seirende sjimpansen innebære mer ressurser, bedre bosteder, luksus, status, reiser og sist, men ikke minst, flere og bedre partnere.

Følgelig kan det være tilfellet at den evolusjonære og libidinøse motivasjon i vel så stor grad eksisterer bak fotballens siviliserte fasade. Om så er kan fotballen forstås som en slags «prøvegrunn» for de som vil hevde seg, og en sivilisert måte for en stamme å komme «ovenpå» en annen. Dermed kan vi kanskje også desublimere fotballens symbolikk vedrørende baller og mål, hvor ja, fotballen kan forstås som en penis og målet en vagina.

Innad i en slik tolkning kan en forklare både hvilken tilsynelatende orgastisk nytelse supporterne kan få ved en skåring, og hvilken intens frustrasjon de kan føle når deres energier går til spille. Det vil her også vesensmessig tilsi at menn er mer disponert for interesse i slik lokalpatriotisme og symbolske dominanskamper, da deres falliske energier enklere lar seg investere i spillets interne logikk. Mens kvinners mer relasjonelle tilnærming til sosial dynamikk enklere lar seg investere i sosialt spill, drama og dypere relasjonelle nyanser.

I en bredere fortolkning derimot kan en lese den samme libidosadismen inn i mer intense varianter av etnonasjonalisme og fascisme, der deres kollektive erobringstrang og konkurranse fremtrer uten sine fredelige substitutter. Innen disse bevegelser transformeres klubbflaggene til bannere og ballen erstattes med harde våpen, hvis eksplisitte formål det er å brukes til penetrering av fiendens kropper og jord.

Med det kan fotballens lokalpatriotiske mekanismer for identifikasjon og dypt seksuelle motivasjon også i vår tid benyttes for å belyse fremveksten av radikale høyrebevegelser. Dette er et viktig poeng fordi det ofte er en klar assosiasjon mellom såkalte «hooligan-grupper» og høyreradikal ideologi.

Imidlertid indikerer denne assosiasjonen ikke at fotball på noen måte bidrar til radikalisering og ekstremisme, men at spillets struktur iboende sett vekker lignende territoriale og seksuelle lidenskaper. Dette formidler også en langt dypere kjensgjerning om essensen av radikale høyrebevegelser, fordi de tross sin pluralisme og varierende konspiratoriske forestillinger alle ser ut til å ha seksuell frykt som sitt sentrale dreiningspunkt.

Denne seksuelle frykten er i grunnen slående åpenbar når en først blir bevisst den, fordi flere av dem sier det mer eller mindre rett ut. Eksempelvis sier flere ytre høyrebevegelser i Vesten nå bokstavelig talt, at de er redd det skal komme så mange fremmede mennesker, og at de vil få så mange barn, at de vil ta over det de oppfatter som «sitt» territorium. Derfor responderer de med økende grad av voldsfetisjering, kraft og våpen, i et ønske om å forsterke eller forlenge sin potens.

Således kan vi ut fra fotballens sublimerte lokalpatriotiske og simulerte krigføring, også se skyggene av ekte nasjonalpatriotisme og krigføring. Innen disse usublimerte varianter samles en hel nasjon inn i en orgiastisk masse av identifikasjon, stolthet og en sterk leder, som gjør at den enkelte ekstatisk kan føle sin kraft forsterkes. Dessverre leder også denne intense identifikasjonen med gruppen også systematisk til en slående antipati for «de andre».