I mørket av wokeismens hjerte

I 1977, 40 år før #metoo tok verden med storm, tok Michel Foucault og en rekke andre toneangivende franske betydeligheter – som Jacques Derrida, Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre – til orde for å fjerne forbudet mot samtykkende seksuell omgang mellom voksne og barn ned til i alle fall tolv år.

Det kan virke som at det ikke forekom for disse teoretikerne at selve ideen om at seksuell omgang mellom 50 år gamle stjerner og 15 år gamle barn kan være «samtykkende», i beste fall har et uavklart forhold til maktubalanse. Det virker som at de ikke riktig forstår at overgrepene var destruktiv maktutøvelse. Det forteller en hel del om hvordan teorier kan gjøre blind for makten man selv utøver, selv for dem som vier seg til teoretisering om – og kritikk av! – nettopp makt.

I The Times i vår anklaget endog den franske filosofiprofessoren Guy Sorman nettopp Focault for å ha begått overgrep mot tunisiske, fattige gutter. Anklagene er senere modifisert, og de fleste uavhengige eksperter mener de ikke kan stemme. Men i en tid der det ellers ofte er slik at bare anklagen er nok – ingen røk uten ild! – kunne man tro at det ville være den endelige slutten for Foucault som en betydelig figur for den identitetspolitiske venstresiden.