– Vi var veldig bevisst på at vi ønsket å adressere de som ikke tør si meningene sine

«Kan han si det? Tenk om han blir ‘cancelled’!» Sitatet kom fra sønnen til en venn av meg forleden, da han så på Atle Antonsens program Kongen befaler. Han er ni år, og allerede opptatt av hva man kan eller ikke kan si offentlig i en humoristisk kontekst.

La gå, bruken av det engelske «cancelled» fremfor det norske «kansellert» indikerer at han kan ha plukket opp ordet fra den pågående kulturkrigen på den andre siden av Atlanteren, og det er ikke åpenbart at han vet akkurat hva kansellering eventuelt skulle være i en norsk kontekst. Likevel: Ideen om eksistensen av et meningspoliti synes å være sådd ganske bredt i den oppvoksende generasjonen.

Og mange vil dessuten påstå at det også her til lands har vært hårda bud for ytringsklimaet de siste årene. Snakk om kanselleringer – både faktiske og forestilte – preger samtiden, ikke bare gjennom serier som Føkkings Fladseth, men offentlig debatt, sosiale medier og relasjoner mellom venner. Og selv om det kan fremstå som om det primært er gamle gubber som klager over hvordan man «ikke har lov å si noe lenger», er bildet mer nyansert – noe niåringen er en indikasjon på. UNG2023-rapporten fra Opinion i fjor viste at én av tre unge ikke tør si hva de mener. Størst er bekymringen blant gutter. Over fire av ti svarte bekreftende på påstanden «Jeg kan ikke si det jeg mener fordi samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt».