Fra Iran til Norge: Det vi mistet, mottok og frykter nå

Jeg var en ni måneder gammel jente da vi flyktet fra Iran. Uro og bekymringer som følge av landets mange utfordringer var ikke nådd frem til meg ennå, men hadde satt seg kraftig i magen på mine foreldre. Mine vitale behov som rent tøy, mat og et trygt sted å sove, kunne fortsatt dekkes, men ikke lenger som noen selvfølge. Fremtidsutsiktene hadde begynt å falme, friheten ble stadig mer utfordret og min fremtidige situasjon som kvinne i Iran, så mørk ut.

Jeg ble født i et land som noen år tidligere hadde blitt sett på som mulighetenes land. På den tiden virket ikke Iran så veldig ulikt et land som Frankrike. Det var nemlig engang en tid da det fantes gater i Teherans gater som lignet et speil av Champs-Élysées.

Før 1979 kunne man vandre på de mange strendene Iran har, kun iført bikini. Når kvelden kom, gikk ungdommen på nattklubb, drakk og danset til sene nattetider. Ja, for de spesielt interesserte fantes det også lovlige bordeller som en kunne benytte seg av. Eller man kunne gå ut på gatene og vise sin kjærlighet, uten å måtte frykte alvorlige represalier. Man kunne se de nyeste Hollywood-filmene på kino, og om man hadde økonomi til det, kunne man kjøre en helt ny Cadillac ned Irans trendy shopping-gater med høy musikk på anlegget og nyte friheten til det fulle.