Klimaangst og beven

«Generasjon Greta Thunberg er død!», utbrøt valgvinner og Unge Høyre-leder Ola Svenneby under valgvaken etter skolevalget sist høst. Ordene klang som ekko hos forferdede kommentatorer, både de betalte fra de store mediehusene og de ubetalte på sosiale medier. Hvordan kunne Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom gjøre det så bra? Hvor var det blitt av klimaengasjementet hos ungdommen vi bare få år tidligere hadde sett skolestreike for klima og brøle foran Stortinget? 

«Klimabrøl» ble kåret til årets ord av Språkrådet i 2019. Tre år senere rapporterte tidsskriftet The Lancet Planetary Health utbredelsen av såkalt «klimaangst» og mistro til politikere og myndigheter blant ungdom i 28 land. Over en fjerdedel av norske ungdommer skulle være «ekstremt engstelige» – eller halvparten om man satte grensen ved «ekstremt bekymret». 

Forbindelsen mellom ungdom og miljøengasjement går langt tilbake. Flere som er voksne i dag, ble flasket opp med «Miljødetektiver» på NRK Barne-TV, og hadde medlemskap i Blekkulf-klubben. Da Greta Thunberg skjøt opp som internasjonal stjerne etter at hun igangsatte sin Skolstrejk för klimatet sensommeren 2018 – eller Fridays for Future, som det heter i dens verdensomspennende variant – var det egentlig som en bekreftelse på et veletablert bilde: De unge, som skal arve jorden, står maktesløse tilbake for den voksne generasjonens ødsling med klodens knappe ressurser. Kloden koker mens pappa kjører SUV og spiller golf, som en keiser Nero som ser Roma brenne. De unge vil overta en utarmet og oppvarmet verden der det knapt er artsmangfold igjen når den siste olje er svidd av. Konfliktene vil øke i takt med havnivået. Ekstremvær og forørkning vil drive mennesker på flukt. En ny naturtilstand verre enn den renessanse-pessimisten Thomas Hobbes forestilte seg, med alles kamp mot alle.