Kamp i hjernens og hjertets hvelv

Artikkelen er fra kulturseksjonen i Minervas kvartalstidsskrift nr. 2 i 2021. Tema for seksjonen er Guds nærvær og fravær.

«Det synes for meg riktig å fremstille for all verden de grunner som har overbevist meg om at de kristnes kløktige konstruksjoner er et ondsinnet menneskeprodukt og intet mer. Deres lære har ikke noe guddommelig ved seg, men den har ved å appellere til den mystiske, barnaktige og uforstandige del av sjelen fått folk til å holde overtro for sannhet –»

Det er ikke Nietzsche som skriver dette, men den sen-romerske keiser Julian i sitt skrift Mot Galileerne, forfattet i det fjerde århundre e Kr. Julian «Apostaten» som han kalles, eller «den frafalne», ble keiser i Romerriket i 361. Der fikk han kun virke i to år før han falt i et felttog mot perserne. Han etterfulgte Konstanzios, som var bror av Konstantin den store. Mens Konstanzios prøvde å videreføre det kristne religionspolitiske verket som hans forgjenger hadde påbegynt, valgte hans nevø Julian å stanse utviklingen mot en stat der de geistlige har stor innflytelse. I stedet prøvde han, uten hell, å få folket til å vende tilbake til de gamle guder.