Ensom patriot blant sosiologer

På begynnelsen av 2000-tallet, var Gunnar C. Aakvaag nyansatt universitetslektor og siden stipendiat i sosiologi ved UiO. Vi som var heldige nok til å følge undervisningen hans, ble for alvor glad i fagets klassikere, slike som Marx, Weber og Durkheim. Det gikk noen rykter blant studentene om at ikke alle professorene på instituttet var like begeistret for Aakvaags sterke betoning av teori, på bekostning av rene empiriske studier – såkalt «bindestreks-sosiologi».

Noen år senere møttes Aakvaag, Pål Veiden og undertegnede på en sliten pub i Oslo sentrum for å akke oss over hvor ensporet radikalt faget vårt fremstod utad. Dette var rett i kjølvannet av Harald Eias «Hjernevask»-programmer, som hadde satt mange samfunnsvitere i et uheldig lys. Mens psykologer og andre viste åpenhet for genenes og evolusjonens påvirkning, gjentok den ene sosialkonstruktivisten etter den andre hardnakket at det meste ved vår personlighet var tillært. Vi tre var sikkert ikke enige om alt, men at samfunnsfagene kunne trenge en kraftig justering, kunne vi i alle fall skåle for.

I dag er Aakvaag universitetsprofessor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø. Han ukependler fra Oslo for å undervise når det ikke er pandemi. Gjennom kronikker og kommentarer, i Morgenbladet og andre steder, har han klart å hisse på seg en rekke av sine fagfeller med en intensitet som kun Rune Slagstad kan matche. Påstandene hans om at Norge ikke er et utpreget undertrykkende klassesamfunn, at offentlige intellektuelle bør nyansere sin ensidige samfunnskritikk, og at samfunnsvitere har mye å lære av biologisk forskning, har ikke falt i god jord.