Ibsen som kulturpolitisk visjonær

For de aller fleste av oss er det Ibsens poesi og særlig skuespill – i bokform eller i fortolkning på teater – som påkaller interesse. Men i norsk samfunnsliv på midten av 1800-tallet spilte Henrik Ibsen også en betydelig rolle som kulturpolitisk pionér og opinionsdanner. I forlengelsen av denne interessen utviklet han et visjonært sivilisasjonsperspektiv som satte sitt preg på flere av hans samtidsdramaer.

Vår store samfunnshistoriker Anne-Lise Seip skriver i sin Welhaven-biografi om den nye nasjonalstaten Norge etter 1814 at den lå i forkant av europeisk demokratiutvikling, med sin grunnlov og Stortingets stadig mer fremskutte posisjon. Men med hensyn til kunst, vitenskap og kulturinstitusjoner lå Norge tilbake, med et stort etterslep også i forhold til Danmark og Sverige.

Dette historiske momentet reflekteres det ikke lenger så ofte over. At begge nabolandene opprettet universiteter og universitetsbiblioteker alt på 1400-tallet, er tankevekkende, likeså riksarkivar- og -antikvarembeter på 1600-tallet, kongelige kunstsamlinger, kunstakademier, ballettkompanier, orkestre, teatre, opera på 1700-tallet. Flere av disse institusjonene ble manifestert gjennom prangende byggverk som satte sitt preg på både Stockholm og København, hovedsteder i hver sin «Kultur-Staat», som tyske filosofer kalte det.