Den norske monarkiske idé

Prins Carl av Danmark ønsket ikke å ende opp som partikonge da han ble utsett som det selvstendige Norges monark i 1905. Norge hadde kastet Oscar II av tronen, hvilket betydde at han selv kunne komme til å møte samme skjebne. Valgt av Stortinget var ikke nok. Prinsen ønsket tronen såfremt folket ønsket ham. Unionsoppløsningen hadde fjernet den personlige kongemakt, men valget av kongemakten var like fullt personlig.

Slik ble kongevalget i 1905 en fortsettelse av 1814. Ved grunnlovsskrivingen ble kongevalget gjennomført av folkets representanter, mens prins Carl av Danmark ble valgt direkte av folket (den gang bare menn, men kvinnene bidro med en underskriftskampanje). Det var et endetidstegn for de dynastiske imperiene og kongedømmene ellers i Europa, men likevel måtte monarkiet eksistere som den historiske institusjon den var.

Det hadde ikke regjeringen på det tidspunkt forstått. Da hoffsjefen på vegne av kong Haakon hadde utnevnt en ekspedisjonssjef på Slottet, så statsministeren rødt. Christian Michelsen måtte informere hoffsjef Fritz Rustad, arvet fra Oscar II, om at tiden da hoffsjefen var kongens personlige lakei var forbi. Selv kongens personalpolitikk lå i de folkevalgtes vold. Samtalen Michelsen hadde med kong Haakon, var heldigvis «i alt venskap». Ekspedisjonssjefens jobb skulle ha vært å «ekspedere» brev og offisielle skriv. En slik stilling trengtes ikke ved hoffet, ifølge regjeringen.