FRA PAPIRUTGAVEN
Mellom nostalgien og progressivitet
Ifølge Michael Oakeshott er det en utopisk impuls i nostalgien – og derfor er den ikke egentlig noe konservativt sentiment.
Michael Oakeshott
Foto: Library of the London School of Economics and Political Science
Nostalgien har en litt ambivalent plass i konservatismen. Ordet «nostalgi» kommer fra det greske nostos og algos, som betyr «hjemkomst» og «lengsel»; nostalgi handler altså om hjemlengsel. Og i en moderne verden som, i alle fall for mange konservative, kjennetegnes av fremmedgjøring og fragmentering, fanger nostalgien noe av konservatismens særegenhet.
Men nostalgi fanger samtidig en slagside ved konservatismen. Også dette finner vi i begrepet, ettersom det opprinnelig – da det ble introdusert av den sveitsiske medisinstudenten Johannes Hofer i 1678 – betegnet sykelig hjemlengsel. For noen konservative kan nettopp den sunne sorgen over det svunne forveksles med en manisk klamring til det forgangne.
Det beste eksempelet på dette er kanskje den påtatt gammeldagse klesstilen man finner blant visse konservative. Det problematiske er ikke at man har latt være å ikle seg samtidens mote, der voksne mennesker – om vi skal være litt uærbødige – tillater seg selv å loffe rundt med hettegensere og sneakers, eller den seneste, mest begredelige, tendens: snitt à la søppelsekker – som om de skulle være monstrøse barn. Dette vitner selvsagt om et tragisk, vulgært forfall, en normløshet tilsvarende den vi finner i kunst- og arkitekturverdenen.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
