Mellom nostalgien og progressivitet

Nostalgien har en litt ambivalent plass i konservatismen. Ordet «nostalgi» kommer fra det greske nostos og algos, som betyr «hjemkomst» og «lengsel»; nostalgi handler altså om hjemlengsel. Og i en moderne verden som, i alle fall for mange konservative, kjennetegnes av fremmedgjøring og fragmentering, fanger nostalgien noe av konservatismens særegenhet.

Men nostalgi fanger samtidig en slagside ved konservatismen. Også dette finner vi i begrepet, ettersom det opprinnelig – da det ble introdusert av den sveitsiske medisinstudenten Johannes Hofer i 1678 – betegnet sykelig hjemlengsel. For noen konservative kan nettopp den sunne sorgen over det svunne forveksles med en manisk klamring til det forgangne.

Det beste eksempelet på dette er kanskje den påtatt gammeldagse klesstilen man finner blant visse konservative. Det problematiske er ikke at man har latt være å ikle seg samtidens mote, der voksne mennesker – om vi skal være litt uærbødige – tillater seg selv å loffe rundt med hettegensere og sneakers, eller den seneste, mest begredelige, tendens: snitt à la søppelsekker – som om de skulle være monstrøse barn. Dette vitner selvsagt om et tragisk, vulgært forfall, en normløshet tilsvarende den vi finner i kunst- og arkitekturverdenen.