Hva er suverenitet?

Rex imperator in regno suo – herskeren bestemmer i sitt domene, sitt territorium. Dette er hovedprinsippet fra traktatene som ble forhandlet frem etter tredveårskrigen, som var et kaos i Europa fra 1618 til 1648. Forhandlingene i Westfalen og Osnabrück varte i tre år, og etablerte det vi kan kalle territorialstaten. Grensene for en stat – og dette var stort sett små fyrstedømmer – var rett og slett trukket ut fra hvilken militær makt fyrsten hadde. Grenser som ikke kunne forsvares, var uten betydning. Den amerikanske professoren Charles S Maier, en nestor, skriver i sin bok Once within Borders at alle politiske fellesskap har vært avhengige av sikre grenser for å beskytte dem slik at de kunne være et samfunn med trygghet mot angrep utenfra. Så viktig er grensen at staten ikke kan eksistere uten den; suvereniteten er definert av blant annet grensen, med et stykke vann og luft fra territoriet i tillegg: Sjøgrensen er tolv nautiske mil nå, men i 1702 ble den definert som den avstand en kanon kunne skyte – hverken mer eller mindre. Etter at flyet ble oppfunnet, er det også en grense oppover. I luften er grensen atmosfæren, omtrent så høyt som man kan fly. Over det er det ikke noe poeng med statlig suverenitet siden denne ikke kan håndheves. Rommet er derfor «felleseie», en såkalt global common, på norsk vil vi si «almenning».

Et annet prinsipp fra Westfalen er cujus regio, ejus religio – den som er hersker, bestemmer religionen i sitt domene. Dette førte selvsagt til religionsforfølgelse i svært mange stater, og det ble ikke religionsfrihet før sent, selv om den finnes tidlig i ett tilfelle, i Transilvania i 1588, da et ungarsk fyrstedømme Her ble det gitt slik frihet, uten tvil fordi dette er en region av Europa med et stort mangfold av troende – jøder, muslimer, katolikker, unitarier, lutheranere og kalvinister. I andre land var intoleransen stor, som i Norge, der det var forbud mot både jøder og katolikker i svært lang tid. Jeg nevner dette for å understreke hvor mye makt den territorielle herskeren hadde. Og dette var selvsagt lenge før demokratiets fremvekst, som begynner med borgerrevolusjonene i 1848, og som leder til almen stemmerett for arbeidere og kvinner først i perioden 1890 til 1920, generelt sett. Appenzell i Sveits fikk kvinnelig stemmerett først på 1980-tallet.

Territorialstaten blir etterhvert til nasjonalstaten, med en definert nasjon, ofte laget av eliter, men dog et nasjonalt fellesskap. Overgangen fra res publica christiana, hvor det kristne definerer felles normer, til stater hvor herskeren dominerer religionen, har med pavekirkens tap i tredveårskrigen å gjøre, men enda mer med reformasjonen. Men det nasjonale vokser spesielt sterkt frem på Napoleons tid, da han kan definere franskmenn som borgere med kun fransk som språk, med verneplikt basert på patriotisme, og med primær, ja, total, lojalitet til Frankrike. I 1798 seiler Napoleon inn til Valletta og kaller på johannitterridderne, som er med i den franske ’tongue’ der. Denne gamle ridderordenen med suverenitet fra 1013 er basert på pavelig suverenitet og på res publica christiana som fellesskap. Nå gjelder noe helt annet – nasjonalt fellesskap. Det var altså ikke noe nasjonalt i moderne betydning før dette, selv om nasjonale språk eksisterte, derfor ordenens oppdeling i språksamfunn. Jeg er selv dame i denne ordenen, og vi fra Norge er ikke en norsk provins, men del av Skåne-Danmark. Dette er en kuriositet, men engang var både Norge og Skåne dansk …