En halv sannhet kan være en hel løgn

Det er ikke akkurat som å finne opp den dype tallerkenen på nytt: Sinne, sterkt engasjement og gruppetilhørighet gjør det ofte vanskelig å være oppriktig. Det være seg hvordan vi tolker data og sannhet, eller hvordan vi forholder oss til godt begrunnede argumenter, men som vi ikke liker. Den pågående såkalte kulturkrigen har vist oss fra vår dårligste side i så måte.

Et påfallende trekk ved vår tids polariserende offentlighet er at historiske fremstillinger er blitt en mer sentral brikke. Siden historie har fått en slags renessanse som potent politikk, er det blitt vanskeligere enn på lenge å være ærlig om den. Da snakker vi ikke alltid om en almen nysgjerrighet om hva våre forfedre må ha funnet på. Vi snakker ikke om ønsket om å forstå vår kaotiske, fantastiske og uanstendige fortid, men om historie som en selektiv ideologidrevet slagmark.

At politiske aktører vil styre samfunnets felles minne, og at de politiske målene avgjør hva som huskes, og hva som forkastes, kalles «minnepolitikk». Bredt fortolket kan vi si at «alle» driver med minnepolitikk. I Norge har vi i høyeste grad drevet med nasjonsbyggende fortellinger.