Revisjonisme og stormaktspolitikkens tragedie

I en nylig ytring i NRK hevder seniorforsker Julie Wilhelmsen ved NUPI at relasjonen mellom Vesten og Russland har utviklet seg til å bli noe i retning av en «stammekrig». «Begge parter bedyrer at de har defensive intensjoner. Ethvert eget skritt er kun et motsvar til noe den andre først gjorde», hevder hun, og lokaliserer utspringet for «krisen» i et slags nullsumspill mellom et samlet Vesten og et Russland som er grunnleggende misfornøyd med det vestlige sikkerhetssystemets premisser og funksjoner.[1] Hva «stammekrigen» angår, så lokaliserer hun den i en slags «kompromissløshet», som Vesten angivelig også er en del av:

Fordi det ikke finnes noen mulighet for at den andre skal kunne oppføre seg rasjonelt og ansvarlig, har diplomati og forhandling liten plass i den utenrikspolitiske verktøykassa.

«Stammekrig» er naturligvis et farlig uttrykk å bruke i analysen av internasjonal politikk. Om man er konstruktivist, bør denne type uttrykk i alle fall kunne kategoriseres som «svart-hvitt»-tenkning og manikeisme. Mer alvorlig er det imidlertid at det er en besnærende omskrivning av de realiteter som førte til inntoget på Krim og konflikten i Øst-Ukraina, og at Wilhelmsens analyser i altoverveiende grad ikke nevner staten Ukraina med ett ord. Alt i dette resonnementet endrer seg umiddelbart det øyeblikket man ser på Ukraina som en selvstendig stat, og ikke – som Putin har uttalt – et «område som aldri har vært en stat». La oss dermed for enkelthets skyld anta følgende premisser for den videre diskusjonen om drivere i denne konflikten: