Kjønnsmangfold er virkelighet, ikke «ideologi»

Artikkelen er hentet fra idéseksjonen av årets første utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Tema for seksjonen er Peak woke.

I antikkens Hellas så man personer med både kvinnelige og mannlige kjønnskarakteristika som en del av gudeverdenen, der hermafroditos er den fremste legemliggjøring av maskuline og feminine kvaliteter. På det indiske subkontinent har vi hijraene som anses å tilhøre en tredje kjønnskategori. Før kolonitiden ble hijraer tilbedt og ansett som høyverdige individer i det indiske samfunn. Deres status er også grunnen til at stater som India, Pakistan og Nepal har innført en tredje kjønnskategori. Andre lignende eksempler på kjønnsmangfold finner man i norrøn mytologi (blant annet drøftet av arkeologen Brit Solli i boken «Seid»), i amerikanske urinnvånerkulturer, i kinesisk kultur og andre steder.

I vår moderne diskusjon om kjønn ser en konturene av en todeling av standpunktene: De som er åpne for alt og alle, og de som holder fast på dikotomien som vårt relativt nye samfunn baserer seg på. Den første gruppen oppleves av mange som normoppløsende og av enkelte som samfunnsnedbrytende. Den andre gruppen holder bastant på tokjønnsmodellen, og tvinger på den måten andre til å innordne seg deres syn på individet. Dessverre er det en sårbar og liten minoritet som her blir skyteskiven. Mitt håp er at vi kan føre en debatt om disse spørsmålene som tar for seg respekten for enkeltindividet, og samtidig ikke lukke for nysgjerrigheten om hva kjønn og seksualitet betyr for oss i vår tid. For jeg blir skremt når medmennesker omdefineres av en farlig ideologi.