Klassebevissthet på norsk

Disse to perspektivene kommer ofte til uttrykk i litteraturen. Skildringer av manglende respekt for arbeiderklassen som kollektiv, eller for individer fra arbeiderklassen, er en gjenganger i skjønnlitteraturen og populærkulturen. Et forsvar for det kollektivistiske perspektivet kommer frem i romanen Blind, av Lars Ove Seljestad, fra 2005. Den kritikerroste romanen, og spesielt kapittelet «Fars tale», hvor Arbeiderpartiets «utdanningsutopi» får gjennomgå, er svært interessant og fremmed for utdannelseselitens individualisme. Faren til hovedpersonen, Geir Kinsarvik, jobber i industrien, og har bakgrunn fra et mer tydelig klassedelt samfunn i Odda. Faren slakter tanker om sosial mobilitet og mulighetslikhet skapt av Statens lånekasse. Slike tanker er til skade for fellesskapet forstått som kollektiv, og fremmer en selvsentrert individualisme. Geir er skoleflink og drømmer om å ta utdannelse og slippe bort fra den trange bygda. Likevel er «Satans lånekasse» og «sjanselikheit» skjellsord faren bruker i sin advarende tale om å forlate egen klasse. Sosial mobilitet gir ingen anerkjennelse når alt kommer til alt, ifølge faren.

Konservativ arbeiderklasse

En helt annen bok, som kom ut i år, er den kritikerroste boka Mjøsa rundt med mor, av Bjørn Hatterud. På omslaget kalles boka for «ei annleis klassereise». Hatteruds bok er særlig god fordi den forsvarer individuell sosial mobilitet på andre premisser enn den typisk venstreintellektuelle, høyt utdannede måten. En slik måte å forsvare individualisme og sosial mobilitet på er ofte fremmed for arbeiderklassen, som har en helt annen kultur. Som Torbjørn Røe Isaksen skrev i Morgenbladet for noen år siden, har venstreintellektuelle ofte problemer med å forstå hvor konservative arbeiderklassens verdier er. Det er kanskje banalt at arbeiderklassens verdier er tradisjonelle, men det er viktig for å forstå en allianse mellom venstresiden og høyresiden – mellom arbeid og kapital.